Ut i det fri

Päivi Laaksos skulptur Blomstermakeren, 2021 (glassfiber, stål, emaljelakk) i Tøyenparken er en av de 33 severdige kunstprosjektene som vises under Skulpturtriennalen, i regi av Norsk Billedhoggerforening, i Oslo nå. © Päivi Laakso / BONO 2021. Foto: Hilde Mørch

Skulpturbiennalen er i år blitt til Skulpturtriennalen, og er sluppet løs i det offentlige rom i Oslo. Flere av de tidligere skulpturmønstringene - av totalt ti siden 1999 – er vist i Vigelandmuseet. Det gjør Skulpturtriennalen 2021 godt å slippe å måtte forholde seg til ulike rom – og ikke minst Gustav Vigelands kunst.

Skulpturtriennale i Oslos østlige parkområder

Skulpturtriennalen 2021 er spredt og montert over et større uteområde: fra parken rundt Billedhoggerforeningens elegante og nyoppussede sveitservilla, Villa Furulund i Hekkveien 5, ikke langt fra Carl Berners plass, til de grønne lungene i Tøyenparken, på vei ned til gamle Munchmuseet. 33 kunstverk reflekterer på ulikt vis over begrepet varighet der temaer som bærekraft, materialbruk, natur, miljø og tid går igjen. Skulptur er på mange måter i vinden og synes i større grad enn tidligere å nå ut til folk. Billedhoggerforeningen, som i år feirer 75 år, har derfor gjort lurt i å legge årets triennale til uteområdene.

Erlend Grytbakk Wolds kritiske skulpturserie Decliner (In Search of Leisure), 2021 (aluminium, polyesterbånd, maljer, polyestertau), som vises under Skulpturtriennalen i Tøyenparken i Oslo nå. © Erlend Grytbakk Wolds / BONO 2021. Foto: Hilde Mørch

Jeg startet skulpturvandringen ved Villa Furulund. Høyt oppe, på takryggen av villaen, med himmelen som bakgrunn, er en av Sara Korshøj Christensens lekne skulpturer montert, Going Metal – Swan Snake, 2021. Ved første øyekast ligner den en værhane, ved nærmere ettersyn ser man at det er to sorte slanger som slynger seg oppover, som på en slags surrealistisk merkurstav, der sorte svaner med buktende slangehoder toppes med to små blå fugler og et eple.

Erlend Grytbakk Wolds kritiske skulpturserie Decliner (In Search of Leisure), 2021, tar utgangspunkt i det fremste symbolet på moderne masseturisme – solsengen - og har fått en perfekt plassering i Billedhoggerparken. Stolformene vrir og bukter seg imidlertid som en slags levende organisme - som om de forsøker å støte fra seg tunge, overmette og solhungrige kropper.

Kobie Nels verk The Star of Africa, 2018, som også er plassert i Hekkveien, består av åtte skulpturelle neonverk, montert i forskjellige vinkler og kombinasjoner. Når de åtte verkene er plassert på rekke og rad oppstår imidlertid en pæreform som henviser til en diamantslipt juvel, kjent som The Star of Africa – Cullinan-diamanten fra Sør-Afrika som i 1905 var den største diamanten som noensinne var funnet. Kunstneren er opptatt av forholdet mellom diamanter, klasse, aristokrati og det kongelige, og setter spørsmålstegn ved gamle kolonistrukturer og samfunnskreftene som fortsatt eksisterer, ofte i det skjulte.

Jannik Abels interaktive verk Bjørka, 2021 (ved, bålpanne, benk) berører tema som sårbarhet, arv, menneskelighet og forgjengelighet. Verket fullføres ved at publikum tenner bål og dermed transformerer smerte til varme. © Jannik Abel / BONO 2021. Foto: Hilde Mørch  

Jannik Abels interaktive verk Bjørka, 2021, er plassert mellom den store, vakre, skulpturelle eika i Billedhoggerparken og Villa Furulund. Det er et sjeldent kraftfullt og sårbart verk som kommuniserer med sine omgivelser og publikum på flere plan. Verket er et sorgarbeid over søsteren som Abel mistet i selvmord for to år siden. Her kan publikum være med og fullføre verket ved å tenne bål og dermed være med å transformere smerte om til varme.

En runde i ute-utstillingen gir mange inntrykk, men det er grunn til å trekke frem Päivo Laaksos Blomstermakeren, 2021 – en frodig og innbydende bemalt organisk skulptur i stål og glassfiber – som inviterer til utforskning. Laakso er en fascinerende kunstner som jobber uredd, bredt og eksperimenterende, og som stadig fornyer seg. I utstillingskatalogen informeres det om at skulpturen i utgangspunktet bare var en miniatyrskulptur i porselen – kun ti cm høy, som hun har forstørret til å bli tre meter og interaktiv. Glassfiber er valgt for å bevare mest mulig porselenets uttrykk av letthet og skjørhet.

Joel Correias arkitektoniske skulptur It´s closer than it looks, 2021 (resirkulert granitt, stål, funne objekter (konstruksjonsmaterialer)), som vises under Skulpturtriennalen Tøyenparken i Oslo nå. Foto: Hilde Mørch

Plasseringen av Joel Correias arkitektoniske skulptur It´s closer than it looks, 2021, er spektakulær og kunne ikke vært bedre – på en høyde nord i Tøyenparken på Ola Narr – med utsikt til byens arkitektur. Joel Correia har tidligere arbeidet mye med marmor, men har i senere år utforsket materialer som stål og betong. Den nevnte skulpturen består av resirkulert granitt, stål og konstruksjonsmaterialer, og gir assosiasjoner til ruiner, forlatte strukturer, rom og steder.

Christine Aspelunds Urtidshval, 2021, utført i mørk larvikitt, har også fått en god plassering, på en høyde i nordenden av parken, også denne med utsyn mot byen. Den abstraherte hvalen – med et imaginært urvesens kroppsform – inviterer til refleksjon rundt geologi og evolusjonshistorie.

Andrea Bakketuns verk Monument for 86400 sekunder, 2021 (organiske materialer, stål, pigment, stein, kunstfiber, epoksy, glassfiber og gummislange), vises under Skulpturtriennalen i Tøyenparken i Oslo nå. © Andrea Bakketun / BONO 2021. Foto: Hilde Mørch

Andrea Bakketuns eksperimentelle og undersøkende Monument for 86400 sekunder, 2021, er et temporært verk plassert i en bakkeskrent med utsyn mot blokker og parknatur. Skulpturen består av organiske materialer, stål, pigment, stein, kunstfiber, epoksy, glassfiber og gummislange. Verket åpner for materialenes forandring og nedbryting over tid med påvirkning av naturkrefter som vind, regn, sol, dyreliv - og kanskje også mennesker. Stålskjelettet holder oppe materialer med kortere omdanningstid.

Johanne Hestvolds verk Commemoration (Treptower Park), 2012, er utført I mycelium-kompositt, og er del av et prosjekt hvor hun har brukt undersøkelser av parker som utgangspunkt for skulpturell utforskning. Kart over ulike parker og take away-beholdere sammenstilles og dyrkes i et nedbrytbart byggemateriale - en blanding av lakkjuke-sopp og hampspon. Disse vil, som i Andrea Bakketuns skulptur, endres i møte med mer eller mindre forutsigbare faktorer.

Gisle Harrs portrettskulptur Megasize # 1: Mormor, 2021, som vises under Skulpturtriennalen i Tøyenparken i Oslo nå. © Gisle Harr / BONO 2021. Foto: Hilde Mørch

Syd i Tøyenparken, ned mot Munchmuseet, står Gisle Harrs enorme portrettskulptur, Megasize #1: Mormor, 2021, som er første portrett i serien Megasize, der tanken er å forstørre portrettskulpturer fra et lite format og plassere disse ut i det offentlige rom der publikum kan forholde seg til portrettskulpturene på en annen måte enn i et gallerirom.

Sebastian Makonnen Kjølaas enorme og forkullede monument, Clear the air! Clean the sky! Wash the wind!, 2021, utført i eik og skifer og over fem meter høy, setter den gotiske gargouillen (vannrenner, som oftest formet som mytiske og groteske skapninger, og er å finne på en rekke gotiske katedraler) opp mot Norges storsatsning på karbonfangst- og lagring (CCS). Skulpturen er en del av pilotprosjektet The Carbon Gargoyles, som tar mål av seg til å utvikle en alternativ estetikk til et fremtidig CCS-anlegg. Verket er det første monumentet i full skala som er produsert i denne serien.

Formidlingsopplegg

Skulpturtriennalens formidlingsopplegg består av både en digital del og en trykt utstillingskatalog. Dessverre mangler fotografier av de ulike verkene, både digitalt og i trykksaken, hvilket hadde gjort det betraktelig lettere å orientere seg om de ulike verkene og kunstnerne. Man kan imidlertid gå rundt og scanne QR-kode ved hvert enkelt verk for å lese om verket der, og kommer da inn på kart via googlemaps hvor man får oversikt over verkene. Alt er linket opp til Billedhoggerforeningens nettside – i tillegg til at det er satt opp store skilt i Tøyenparken.

Et mangfold av formspråk, materialer og eksperimentelle uttrykk

Triennalen byr på et rikt mangfold av formspråk, materialer og skulpturelle og eksperimentelle uttrykk, og viser unge og eldre, nyetablerte og etablerte kunstnere. Samlet sett har skulpturprosjektene et høyt nivå og stor variasjon, med et spenn fra performance, lydverk og interaktive verk til mer tradisjonell skulptur, både figurativ, abstrakt og nonfigurativ. I tillegg er plasseringen av skulpturene svært vellykket, slik at hvert skulpturprosjekt kommer til sin rett på best mulig måte. Skulpturtriennalen viser med dette nye talenter samtidig som de peker på nye tendenser og visuelle sjangre, som nettopp er det en premissleverandør av tredimensjonal kunst i Norge skal gjøre. Med det er de med på å skape økt engasjement for skulptur. Det lover bra for skulpturens - i vid forstand - fremtid.

 

Deltakende kunstnere
Admir Batlak / Andrea Bakketun / Anne Cecilie Lie / Ayartgali Tuleubek / Christine Aspelund / Damir Avdagic / Elna Hagemann / Erlend Grytbakk Wold / Gisle Harr / Ingrid Solvik / Jannik Abel / Joel Correia / Johanne Hestvold / Jon Benjamin Tallerås / Kaia Hugin / Knut Wold / Kobie Nel / Lillian Tørlen / Louise Jacobs / Margrethe Pettersen / Mattias Cantzler / Meera Manjit Kaur / Michael Johansson / Miriam Hansen / Morten Jensen Vågen / Nina Torp / Peter Dean & Oscar Hagbard / Päivi Laakso / Runa Sandnes / Sara Korshøj Christensen / Samvær Under Tilsün – Øyvind Mellbye & Einar Goksøyr Åsen / Sebastian Kjølaas / Schwan Dler Quaradaki. 

 

 

    Stikkord