Om flagg og fremmedgjøring

Kort innføring i: Jasper Johns’ Flag (1954-55)

“Er dette et flagg eller et maleri?» spurte en kritiker en gang foran Jasper Johns’ Flag fra 1954. Det være seg bokstavelig eller retorisk ment, denne repeterte med det en seiglivet problematikk som det moderne maleriet ennå bryter med. «Dette er ikke en pipe» står det på Rene Magrittes enda mer berømte meditasjon over forholdet mellom ord og bilde, tegn og verden. Og han hadde selvfølgelig rett: Magrittes bilde er ikke noe mer en pipe enn Jasper Johns’ bilde er et flagg – de er malerier. Men spørsmålet måtte bli stilt. Johns antydet at svaret kunne være begge deler. Han var også ambivalensens mester i det moderne amerikanske maleriet. Like fullt er ikke representasjon og symboløkonomi nøytrale størrelser; ingen kan se på Jasper Johns’ maleri Flag og ikke tenke på det amerikanske flagget. Den symbolske konsentrasjonen og tegnfortetningen i det som udiskutabelt må kalles et av verdens mest gjenkjennelige motiver er umiddelbar.

Johns’ ladning av det amerikanske popkulturelle landskapet hadde en analytisk, nesten innadvendt kvalitet. Han var en ryggsvømmer i det billed- og mediemaskineriet som var etterkrigs-Amerika; der kunstneren han mer enn noen andre assosieres med, kollegaen og elskeren Robert Rauschenberg, hadde en utadvendt og – for å forlenge metaforen – krålende, fremoverlent innstilling til denne nye vulkanske visualiteten, var Johns mer passiv, absorberende. En sky sørstatsgutt skutt opp i den kunstneriske stjernehimmelen så å si over natten, Johns hadde livnært seg som vindusdekoratør på Manhattan siden starten av 50-tallet. En debututstilling på det toneangivende Leo Castelli Gallery i 1958 – hvor MoMAs første og legendariske direktør Alfred H. Barr kjøpte tre verk til museets permanente samling – plasserte ham umiddelbart i tetsjiktet av malergenerasjonen som skulle definere det amerikanske seksti- og syttitallet.

Johns var interessert i ready-made og «funnede objekter», ikke minst måten disse utgjorde sentraler deler av en slags kontemporær emblematikk – ikoniske gjenstander som la beslag på kulturens bevisste og underbevisste billedverden. Særlig det siste ble viktig for Johns – jo mer gjenkjennelig og berømt et bilde var, jo dårligere og mindre sett var det. Sirkler, biler, logoer, flagg. Jo mer tatt for gitt. Dette åpnet et frihet- og refleksjonsrom hvor kunstneren kunne fremmedgjøre og forvandle umiddelbarhet til tvetydighet, tvinge passivt visuelt konsum inn i en problematiserende og krevende kunstnerisk optikk. Det vanligste kunne Johns omgjøre til det vanskeligste – en del av sekstitallets didaktiske og kritiske kunstpedagogikk.

Det mest konsentrerte av alle kapitalistiske symboler – verdens mest berømte abstraksjon, som det er blitt kalt – ingen flagg har samme selvsagte plass i den populærkulturelle fantasien som det amerikanske og ingen behandler flagget sitt på samme måte som amerikanerne. På egen jord har den nærmest relikvie-status; det hylles og besynges hver morgen i det amerikanske skolevesenet – og det benyttes til å markedsføre alt fra militære invasjoner til pølsebuer og Coca-Cola. Og selv om ingen kan bli helt enige om hva det betyr, vet alle hva det er. Følgelig er det denne homogene symbolerfaringen som Johns vil undergrave, snike seg rundt, forstyrre, fremmedgjøre.

Fremfor alt er Flag et ikonografisk sprekkferdig motiv; følelsene det vekker er utvilsomt delte og Johns’ besettelse av flagget fra midten av 50-årene kan ikke leses uten McCarthyismens paranoide politiske regime som bakteppe. Frykten for kommunisme, sosialisme og homoseksuelle, ikke minst i kjølvannet av Koreakrigen, på øverste statlig nivå smeltet sammen med aggressiv patriotisk promotering av The Stars and Stripes.

Vi ser raskt at dette «flagget» er annerledes; den voksbesatte enkaustiske malingen holder pigmentene på plass i overflaten og gir en taktil, halvgrumsete tekstur – kort sagt, den gir den ellers glaserte overflaten til flaggmotivet et spesifikt malerisk uttrykk. Ser man nærmere etter legger man merke til Johns’ bruk av aviser og andre elementer under eukastikken, i tillegg til den nærmest skulpturalt konfigurerte flaten, satt sammen av tre ulike elementer. Flag avslører dermed hendenes og arbeidets fysiske tilstedeværelse; som prosess er den alt det et masseprodusert flagg ikke er.

Johns’ tolkning av en representasjon får oss dermed til å se denne på måter vi ellers ikke gjør; vi biter oss merke i individuelle striper, deres relasjon til hverandre – kort sagt, flaggets, eller unnskyld, maleriets, indre plastisitet og formale logikk. Flag er følgelig en pedagogisk effektiv illustrasjon av floskelen om hvordan kunst ikke bare kan få oss til å se gamle ting på nye måter, men like mye gjøre oss fremmede overfor virkeligheten. Tvinge oss til å se på verden på nytt.

Mellom 29 september i år og frem til 13 februar 2022 kan de som våger seg over dammen ta i skue den største utstillingen som noen gang er organisert av Johns’ arbeid; mer enn syv tiår med kunstnerisk produksjon er representert i tvillingprosjektet «Jasper Johns: Mind/Mirror» som blir fordelt mellom Whitney Museum og Philadelphia Museum of Art. Mer enn 500 verk vil stilles ut, mange for første gang, i denne retrospektiven som særlig fokuserer på Johns’ fascinasjon for kopi og fordobling – i utforskningen av hvilke Flag og flagg-maleriene er et sentralt bidrag.