Med tvilen som tema: En kort innføring i Paul Cézanne

For i sin perfeksjonerte matematiske kodifisering forblir selvsagt perspektivet en erfaringsgeneralisering. En abstraksjon av hvordan vi faktisk opplever verden. På tross av sin okulære presisjon fanger det ikke hvordan det føles å se. Øyet, hjernen er i konstant flux, blunker, forandrer seg.

Maleren som mer enn noen andre gikk strukturelt til verks for å forske i forbindelsen mellom øyet og verden på lerretet, og dermed forandret maleriet for alltid, het Paul Cézanne (1839–1906). Cézanne ville gi den visuelle erfaringen av verden en slags begrepsliggjort relativitet i form av maleriet. Hans store, overveldende – og i dag teoretiske¹ – tvil, tvilen om hvorvidt en slik malerisk begrepsdannelse var mulig, er, også, en del av hans kunstneriske testamentet. Hvordan opplever vi egentlig å være i verden? Kritikeren Barbara Rose beskrev det som en forskyvning av den klassiske kunstneriske erfaringserklæringen: Cézanne sier ikke, som den store maleriske tradisjonen, «dette er det jeg ser» så mye som «er det dette jeg ser?»

Denne tvilen forankres fremfor alt i Cézannes patologiske behov for å repetere og gjenta motivene som grep ham. Fra 1870 til hans død utførte han nærmere tredve malerier av Mont Sainte-Victoire. Han forble for alltid nølende – om vinkelen på fjellet, proporsjonsforholdet mellom tre og himmel; Cézanne gjør tvilen selv til tema.

Skuet mot Mont Sainte-Victoire tilhører kunsthistoriens kanoniske utsikter, et slags fag-geografisk kultsted. Heraklit sa at man aldri kan stige ned i samme elv to ganger, og Cézanne kunne sagt seg enig: Det er et annet Monte Sainte-Victoire han ser – hver gang; det er det mest drøvtyggede fjellet i kunsthistorien.

Få malere tvinger så til de grader en forening av verk og landskap nesten voldelig på betrakteren. Etter noen timer i Cézannes selskap er du lommekjent i Aix-en-Provence; den intense lysende himmelen, røde jordfarger og åskammer, muskuløse beinhvite kalkstein-massiver; et landskap man føles født inn i.

Hver gang Cézanne nærmer seg fjellet representerer det et nytt problem, en ny oppgave. De senere versjonene blir gradvis mer og mer selvlysende, strøkene løsere, rastløse. Men her befinner vi befinner oss i en formanalytisk symfoni, en strukturmeditasjon av skogsgrønt, lavendel, blåbrunt, rosa, okergult, grått. Furutreet fungerer som et repoussoir i forgrunnen, et innrammingsgrep Cézanne var særlig trukket mot, og som her nærmest stryker fjellet i det fjerne.

«Alle former i naturen kan føres tilbake til kulen, kjeglen og sylinderen,» er kanskje Cézannes mest berømte utsagn. Men du finner få kuler, kjegler og sylindre hos Cézanne. Det var heller ikke poenget. Men snarere at det som interesserte ham var det som skjedde bak og under malingen på lerretet. Urverket selv, så å si. Sansningens struktur.

_{1. Se Maurice Merleau-Ponty, «Cézannes tvil» i Estetisk teori: En antologi, red. Kjersti Bale og Arnfinn Bø-Rygg (Oslo: Universitetsforlaget, 2008).}