Den moderne kunstens far: Paul Cézanne

Kunstneren som kanskje mer enn noen annen skulle påvirke hele 1900-tallskunsten var Paul Cézanne (1839-1906). Det var ingen selvfølge. Som ung kom han ikke inn på École des Beaux-Arts, sin første separatutstilling holdt han ikke før i 1895. Da var han midt i 50-årene. Først på Salon d’Automne i 1907 ble han feiret med en stor retrospektiv utstilling, ett år etter sin død. 48 malerier var utstilt, samt at 79 papirarbeider ble vist på Galerie Bernheim-Jeune. Videre ble brevene med hans teorier om kunst publisert i Mercure de France. Dette vakte oppsikt. «Alle» så utstillingene, leste teoriene hans og snakket om dem.

Det nyskapende formspråket

Det var Cézannes teorier om bildets formale oppbygging som opptok kunstnerne. Der hvor impresjonistene ønsket å vise utsnitt av en verden rundt seg, som et fotografi, bygget Cézanne systematisk opp sine bilder ved hjelp av geometriske former. Han etterlignet heller ikke den tradisjonelle konstruksjonen av et bilde, med bruk av sentralperspektiv, lys og skygge, men fant sin form gjennom en bevisst bruk av fargenyanser og linjer. Den horisontale linjen gir bredde, linjene som stiger naturlig mot horisonten gir dybde - varme farger bringer motivet mot deg, kalde farger gir illusjon av avstand. Fargene gult og rødt har en iboende karakter av lys, blått av luft. Bruken av mangfoldige synsvinkler var også nyskapende, samt hans karakteristiske skrå, butte strøk. Motivene hadde likevel utgangspunkt i de gamle mestrene – samtidig som de skulle vise seg å representere det store bruddet med nettopp disse. Sett med dagens øyne virker ikke hans kunst revolusjonerende, men for datiden representerte den noe helt nytt, med problemstillinger som kom til å oppta og prege hele 1900-talls kunsten.

Innflytelsen

Cézannes innflytelse på både Pablo Picasso og Henri Matisse - som på hele deres miljø - var en forutsetning for deres kunstneriske utvikling. De kalte ham for «den moderne kunstens far». Sporene han satte i deres verk var imidlertid helt forskjellige. Picasso var den dristige av de to, en avantgarde som utforsket hvordan Cézannes billedstruktur kunne utvikles. Kubismens formspråk og utvikling kan man ikke tenke seg uten Cézannes innflytelse. Matisse var mest opptatt av Cézannes dypere ideer med maleriet, som han videreutviklet i «Notes d´un Peintre» og formidlet i sitt akademi, Académie Matisse, som ble startet i 1908. Dit dro en rekke norske kunstnere, blant andre Henrik Sørensen, Per Krohg og Ludvig Karsten. De ble senere uenig om Matisse´ posisjon, men stod samlet i sin beundring for Cézanne. Cézannes betydning nådde raskt alle de norske kunstnerne, blant annet gjennom de mange foredragene direktøren for Nasjonalgalleriet, Jens Thiis, holdt fra 1912, gjennom en rekke innkjøp fra 1910-tallet og gjennom flere utstillinger som ble arrangert fra samme tid.

Motivene

Cézanne konsentrerte seg om motiver fra sine nære omgivelser i Aix-en-Provence, med Mont Sainte-Victoire, familie og mennesker han kjente, stilleben, samt «les baigneuses» - baderne.  Han tegnet hver dag fra midten av 1850-årene til sin død i 1906. Motivene ble gjentatt og gjentatt i tegningene og maleriene gjennom hele denne tiden. Han malte en mengde skisser av bønder fra Aix-en-Provence, der han bodde hele livet. Fem malerier fremstiller grupper av kortspillere, der en versjon vises på KODE, Kortspillerne, ca. 1892-95, i utstillingen Paul Cézanne. Mesterverk fra The Coutauld”. Bildet føyer seg inn i en lang, malerisk tradisjon med mennesker samlet rundt et bord. Samtidig er det originalt ved de mange nyansene i den tilsynelatende begrensede paletten, for å skape form og dybde, med bordplaten som «vipper» mot venstre, og ved bruk av bar, lyst preparert lerret for å skape høylys.

Paul Cézanne: Stilleben med epler og appelsiner, ca. 1899. Konturene av eplene eller appelsinene vibrerer – de løser seg opp og kan forråtne nærmest foran øynene våre. Musée d´Orsay, Wikimedia Commons.

Det finnes ingen linjer

Cézanne definerte ikke linjene mellom en substans og luften rundt. I hans stilleben er det som om konturene av eplene eller appelsinene vibrerer – de løser seg opp og kan forråtne nærmest foran øynene våre. Som et stilleben er symbol på: Memento mori – Husk du skal dø. Badebildene, der strøkene overlapper hverandre, kan også oppfattes som et Memento mori. Kroppene synes ofte å forsvinne inn i en trestamme eller et bladverk, og vi vet ikke lenger hvor kroppen slutter og bladverket begynner. Cézanne slipper likevel ikke taket i virkeligheten - vi vet at det er akter, eller badere, vi ser. Samtidig abstraheres denne virkeligheten. Vi ser her kimen til at malerhandlingen – formen - får sin verdi som en egen representasjon, som en helt egen virkelighet, så å si. Slik som vi ser i abstrakte bilder.

Badere gjennom tiden

Den franske filosofen Jean-Francois Lyotard snakker om «Cezannes stirring»: Verden fremstår på en spesiell måte når vi stirrer. Den blir litt «blurry», det er som om vi ser gjennom en glassrute full av regn. Lyotard kaller dette blikket et dysfunksjonelt blikk. Han mener det er en slik type maleri Cezanne lager, og som gjør at vi blir litt usikre på hva vi egentlig ser. Badebildene er eksempler på dette. Den samme «blurryheten» blir anvendt av senere kunstnere, eksempelvis av Gerhard Richter i akt-fotografier fra 1980-årene. 
Badere har inspirert kunstnere gjennom hele 1900-tallet. Den norske maleren Astrid Welhaven, som nå vises på Haugar Kunstmuseum, høstet på 1910-tallet gode kritikker for sine «cezanske» badebilder - et uvanlig og dristig motivvalg av en ung kvinnelig kunstner på den tiden. Matisse, Picasso, Mark Rothko, David Hockney og en rekke andre har alle også malt sine versjoner av «Badere».

I sommer og høst vises Cézannes kunst på KODE 1 i Bergen, med verk utlånt av The Courtauld Institute i London, som har verdens viktigste samling av impresjonistisk og postimpresjonistisk kunst. I katalogen kan man lese om Cézanne og norsk modernisme i et dyptpløyende essay av Øystein Sjåstad. Videre utstilles bilder av Astrid Welhaven på Haugar Kunstmuseum i Tønsberg – en av mange norske kunstnere som ble påvirket av ham. En bred presentasjon av papirarbeidene hans vises på Museum of Modern Art i New York. En av kunstkritikerne i New York Times skrev om utstillingen på MoMA at den ikke viser så mye av den Cézanne vi ikke kjenner, men kanskje den Cézanne vi har glemt hvordan vi skal se på. I sommer har vi muligheten til å se nøye på Cézanne i Bergen og New York.