En verden for øyeblikket

En verden for øyeblikket:
Kort innføring i Georgia O’Keeffe   – Jimson Weed/White Flower No. 1 (1932)

I november 2014 ble Georgia O’Keeffes (1887–1986) maleri Jimson Weed/White Flower No. 1 solgt på auksjon hos Sotheby’s for 44.4 millioner dollar. Prisen Walmart-arving Alice Walton betalte triplet den foregående auksjonsrekorden og gjorde med det Jimson Weed/White Flower No. 1 til det dyreste verket noen gang solgt på auksjon av en kvinnelig kunstner.

Motivet er ikke akkurat fremmed i O’Keeffe-ikonografien: Stillebenet, og da fremfor alt representert ved blomsten, forble på mange måter hjertet i kunstnerens visuelle undersøkelser. Denne har også til overmål blitt nærmest fetisjert i O’Keeffe-forskningen, hvor særlig arbeidene fra 1920-årene, som avbildet Canna-blomster, ble lest som erotiske stiliseringer over det kvinnelige kjønnsorgan – en fortolkningslinje O’Keeffe selv kontant avviste: «The subject matter of a painting should never obscure its form and color, which are its real thematic contents,” skrev hun og erklærte derigjennom en orientering inn mot det primært abstrakte potensialet i malerimediet. Selv om den seksual-anatomiske optikken først oppstod i fotograf- og galleristektemannen Alfred Stieglitz’ lesninger, hindret ikke dette at en generasjon med amerikanske feminister kastet seg over denne, ifølge O’Keeffe, feilaktige fortolkningen. For kunstnere og aktivister som Judy Chicago og Anita Pollitzer kroppsliggjorde O’Keeffes arbeid et kvinnelig politisk uttrykk, et som sentraliserte kjønnsspesifikke erfaringskoder og utfordret det patriarkalske blikket. O’Keeffes forhold til feminismen forble i beste fall ambivalent, og hun vegret seg både for å kalle seg «feminist» og slutte seg til kjønnet likestillingspolitikk – hun var ikke «kvinnelig kunstner», insisterte hun, men først og fremst «kunstner.»[1]

Jimson Weed/White Flower No. 1 er dog et verk som snarere fortegner O’Keeffes vedvarende fordypningsvilje i formproblematikk. Jimson Weed, som i norsk sammenheng viser til den svært giftige planten Piggeple, dedikerer nærmest hele billedflaten til den forførende vakre blomsten som tilhører arten. Jimson Weed har sitt opphav i New Mexico, ørkenstaten sørvest i USA som skulle bli hjem for O’Keeffe fra ca. 1930 og frem til hennes død i 1986. Her lot hun planten vokse vilt rundt eiendommen i Abiquiu og gjorde den til sentrum i flertallige verk – slik hun også gjorde New Mexico-landskapet for øvrig.

I bildet, som i utgangspunktet har et lyrisk naturalistisk språk, synker O’Keeffe inn i motivet til et punkt som begynner å forsterke dets abstrakte kvaliteter. Den mønsterpregede morfologien som omkranser blomsten, sender tankene snarere til lyrisk abstraksjon enn botanikkens visualiseringsregimer. Men O’Keeffes arbeid overskrider stilbegreper og tendens. Hennes dragning mot det modernistiske fotografiets forstørrelses- og beskjæringsteknikker, formidlet via Stieglitz og fotografer som Edward Weston og Paul Strand, er kanskje en av de mer avgjørende impulsene: O’Keeffe  er ikke så mye opptatt av å innpode temaet med høyest mulig grad av naturalistisk presisjon som hun er av å forstå eller, så å si, forske i formene som finnes foran henne. «When you take a flower in your hand and really look at it,” sa O’Keeffe , “it’s your world for the moment. I want to give that world to someone else.”

O’Keeffe har til tross for stor interesse i USA og en stor retrospektiv på Tate i 2016 i liten grad vært dekket av de europeiske museumsinstitusjonene. Hennes var et liv levd i nærmest historisk synkronisitet med modernismens historie i Amerika. I år kompenseres dette fraværet for gjennom en stor utstilling som begynte på Museo Thyssen-Bornemisza – museet med flest antall verk av O’Keeffe utenfor USA – i april og ender opp på Fondation Beyeler i Basel via Centre Pompidou. Denne vil nettopp forsøke å plassere O’Keeffe i europeisk modernistisk kontekst for derigjennom å kunne utvide det spesifikt amerikanske rammeverket som har utgjort resepsjonen til nå. Av de drøyt 80 maleriene på gjennomreise utgjør Jimson Weed/White Flower No. 1 et av de selvsagte høydepunktene.

[1] For videre lesning: Lina Grassos bok Equal under the Sky: Georgia O'Keeffe and Twentieth-Century Feminism (2017) følger O’Keeffes sammensatte forhold til kvinnebevegelsen i USA fra 1910 til 1970.