Sophie Taeuber-Arp: Composition dada (Tête au plat), 1920.

Sophie Henriette Gertrud Taeuber-Arp (1889-1943) var maler, arkitekt, marionettemaker, illustratør, tekstil-, møbel- og interiørdesigner, smykkekunstner, skulptør, lærer, skuespiller, danser og redaktør. Taeuber-Arp er nå aktuell i vandreutstillingen Sophie Taeuber-Arp: Living Abstraction på Tate Modern i London. Der vil utstillingen stå frem til MoMA venter i november.

Nedbrytning av hierarkiske distinksjoner

Som skolert i brukskunsttradisjoner så vel som den mer formaliserte institusjonskunsten brukte Taeuber-Arp sin kreative energi på å oppheve, sammensmelte og bryte ned hierarkiske distinksjoner i kunstbegrepet; høyt, lavt; kunstindustri og akademisme; tekstil, skulptur, maleri. Det er konverteringsmulighetene mellom de to sistnevnte som angår Taeuber-Arp i verket Composition dada (Tête au plat). Utgangspunktet for maleriet er Taeuber-Arps rolle i den radikale dadaisme-bevegelsens fremvekst i Zurich rundt 1916. Det var her, i miljøet rundt Tristan Tzara, Hugo Ball, og den fremtidige ektemannen, den fransk-tyske dadaisten Hans/Jean Arp, at Taeuber-Arp fant et synergisk, subversivt og vulkansk kunstspråk for en kultur og en generasjon som hadde fått verdenskrigen midt i trynet.

Utfordrende Dada-hoder

Etter tidlige eksperimenter i tekstil og gouache, som etablerer fokuset inn mot koloristiske konstruktive prinsipper i verksoppbyggingen, blir Taeuber-Arp særlig lagt merke til i 1920 med sine såkalte «Dada-hoder». I skjæringspunktet mellom skulptur og et funksjonelt objekt som et hattestativ – disse tredreide verkene protesterte nettopp på umiddelbar og stabil kategorisering. De utfordret og fordreide det klassifiserende taksonomispråket på samme måte som Hugo Balls diktperformancer – som Taeuber-Arp danset til etter koreograf-pioneren Rudolf von Labans leksjoner – pulveriserte logisk semantikk og setningsinnhold.

Som et ytterligere bilde på den formoppløsende dadaistiske estetikken blir et av disse Dada-hodene basis for en malerisk forvandling: Composition dada (Tête au plat) er ikke annet Taeuber-Arps forsøk på å transformere det skulpturale objektets tredimensjonalitet til lerretflatens to-dimensjonale språk. Denne blir med andre ord ikke så mye et syntetisk som et analytisk prosjekt. Den sentrale plasseringen av årstallet og ordet «Dada» følger både dada-bevegelsens så vel som den syntetiske kubismens ortodoksi. De forankrer flateeffekten og motarbeider den dybdemodelleringen den har som ambisjon å erstatte. Taeuber-Arp vil dog ikke at maleriet skal erstatte skulpturen, men gjenskape den, nærmest vitenskapelig, på maleriets prinsipper. Dialogen mellom disse, og ikke minst spenningen mellom abstrakte og naturalistiske elementer, er poenget. Føringene fra kubismens re-konfigurerte formkoder er allikevel åpenbare; Taeuber-Arps dada-affinitet for anarkistisk uttrykkskaos bryter merkbart mot en vilje til optisk presisjon og håndverksdisiplin – arven etter den driftige morens sy-timer i Davos.

Aktuell med stor utstilling på Tate Modern i London

Blikket, komposisjonen, og fargekodene er først og fremst klare. På tross av dadaismens forkjærlighet for det vilkårlige og absurde er Taeuber-Arp tvert imot skråsikker på alle de visuelle avgjørelsene som utgjør billedverket. Den halvduse jord-paletten har en delikat og lyrisk stringens som kan minne om Braque og Picabia. Den skarpe soliditeten i formbildet trekker Taeuber-Arp også mot konstruktivismen og den tidligste abstraksjonens idrettsutøvere. Malevich, Klee og De Stijl-malerne er selvsagte samtalepartnere, og Taeuber-Arps fravær i fortellingen om den tidlige 1900-talls-modernismen får nå et etterlengtet korrektiv med vandreutstillingen Sophie Taeuber-Arp: Living Abstraction, i skrivende stund på Tate Modern i London. Der vil den stå frem til MoMA venter i november.

Den markante signaturen i hjørnet – en sjeldenhet i kunstnerskapet – av Composition dada (Tête au plat) er nettopp av en slik størrelse og synlighet som den nyskrevne fortellingen om Sophie Taeuber-Arps kunst fortjener.