fbpx Anders Zorn – Självportrett i rött (1915)

Anders Zorn – Självportrett i rött (1915)

Anders Zorn – Självportrett i rött (1915). Foto: Wikimedia.

Stockholms Nationalmuseum går i skrivende stund inn i siste måned av den store Zorn-utstillingen som har stått siden juni. Presentert som intet mindre enn en «svensk superstjärna» tilhører Anders Zorn udiskutabelt den nordiske kunstkanon.

Maleren fra enkle kår i Dalarna erobret det vesteuropeiske og amerikanske sosietetspublikummet; han ble elitens yndling i London, Paris, Madrid og Chicago. Maleriet Sommarnöje (1886) er fremdeles det dyreste svenske maleriet som noen gang er solgt på auksjon, for den nette sum av 26 millioner SEK.

Zorns mestring av det kunstneriske medierepertoaret var overlegent, det være seg i akvarell, olje, etsning eller skulptur. Det å bli billedhugger var også Zorns egentlig yrkesplan, før han under akademi-tiden skiftet retning og oppnådde umiddelbar suksess som maler.

Ikke så mye på grunn av som på tross av sin borgerlige og akademiske assimileringsevne, gestaltet fremfor alt i Zorns renommé som portrettmaler – en slags Sveriges svar på John Singer Sargent – har hans plass som en sentral, dominant signatur aldri vært truet. Han er en av Skandinavias udiskutable malerhøvdinger. Og en slik sosial-kulturell selvbevissthet fornekter seg ikke i et av Zorns mest berømte selvportretter; ingenting om ikke en persona, Zorns Självportrett i rött fra 1915 er en implosjon av erfaringsladet tilstedeværelse. I det som må være det rødeste antrekket kunsthistorien hadde sett siden Anthony van Dycks Portrett av Agostino Pallavicini (1621), innkapsler og forener Zorn fortellingen om den fattige Mora-gutten med historien om vidunderbarnet som erobret et urbant verdenspublikum. Eller som Nationalmuseum selv beskriver det i sin utstillingstekst: «Från enkel bondpojke till den klarast lysande stjärnan på konstnärshimlen.» Spenningen mellom det rustikke og kosmopolitiske forsterkes i denne sammenstillingen, et motiv Zorn malte om utallige ganger før han sa seg fornøyd.

Den sprekkferdige røde veggen som møter betrakteren i form av maleren virker som innbegrepet av et bymenneske. Denne kontrasteres derfor voldsomt, nesten overveldende, mot det enkle, bonde-aktige interiøret – Zorns atelier i Mora som ble skjenket staten ved Zorns død i 1920 og omgjort til museum i 1942. Rommet er ellers uvesentlig i sin brune bakgrunnsfunksjon. Som en særlig signatur finner vi den behendig trakterte sigaretten, et av Zorns ikonografiske vannmerker.

Den sinober- og kadmiumrøde tredelte dressen er et mesterstykke i grovt penselarbeid, noe som også gjelder for maleriet i sin helhet. Den reduktive, maleriske presisjonen hos en prematurt aldrende Zorn ville til og med venetianske og flamske 15- og 1600-talls malere nikket anerkjennende til. Zorns virtuose håndtering av denne summariske, økonomiske penselføringen er så total at hans maleriske toppnivå ikke kan tilsidesettes i sammenligning med en Goya eller Manet. Selvsagt uten å ha de to førstnevntes historiske innflytelse eller betydning.

Det kan umiddelbart virke som et maleri av en mann med oppblåst selvforståelse – han fyller, så å si, den verden han er en del av. Han har malt seg varm i alle hjem, lykkes på tilnærmet alle måter en maler kan på sent 18- og tidlig 1900-tall. Samtidig er det en rå, nesten resignert aggresjon over Zorns introspektive og fysiognomiske ærlighet. Han er nådeløs i sitt møte med speilet; dette ansiktet tilhører en mann som ikke lenger kan leve opp til dressen han bærer. Hans usminkede selvfremstilling av en mann, i hvert fall delvis, beseiret av sin hedonistiske livsvane, har noe av den sene Rembrandts psykologiske pregnans og tristesse.