Oppryddingsarbeid

Oslo
Unge Kunstneres Samfund
Dominique White: Blackness in Democracy´s Graveyard.
Skulptur
Står til 10. oktober

Idet jeg får øye på den første av tre skulpturer på Unge Kunstneres Samfund, blir jeg påminnet om det jeg liker minst av alt å gjøre: å dra håret ut av sluket i dusjen. Seige slintrer av biologiske rester som jeg fra tid til annen er nødt til å fiske ut og kaste. Lukten er til å brekke seg av. I soloutstillingen Blackness in Democracy’s graveyard spinner verkene rundt den samme utfiskingen av oppsamlet grums. Arbeidet ser imidlertid ut til å være avsluttet midtveis i prosessen.

Afrofuturisme: En verden under havet

Helt konkret består skulpturenes «grums» av istykkerrevne seil og palmestrå smurt inn i noe kritthvitt som drypper, nærmest spruter ned på bakken. Små skjell skjuler seg i den hvite massen. Avfallet er festet til kroker og kraner som kunne tilhørt en lastebåt. Imidlertid er det noe foreldet over instrumentene, de ligner artefakter fra en svunnen tid. Oppryddingsarbeidet er kun utført halvveis: noe skjult har riktignok kommet opp til overflaten, men derfra har vi ikke kommet særlig langt.  

Utstillingsteksten utfyller mine maritime assosiasjoner. Her dukker ordet «afrofuturisme» opp, enkelt forklart som science fiction fra et afrikansk ståsted. Vi leser om det fiktive Drexciyanske folket: «en undervannsnasjon befolket av de ufødte barnene til gravide afrikanske kvinner som ble kastet av slaveskip». Grunnet hvit imperialisme og dominans over jorden, er mange forestilte svarte verdener lokalisert i verdensrommet eller under vann.

Sanselig og poetisk

Whites verker er i stor grad sanselige. På metallkrokene finnes en liten knekk, bøy, eller helling. Underlaget er tilsølt av noe dryppende hvitt, og vi kan lett forestille oss at det vil fortsette å dryppe dersom tiden skrus på igjen. Disse subtile bevegelsene er svært poetiske.

Visuelt er utstillingen både innbydende og engasjerende. I tillegg har den substansiell tyngde, tar man en titt på utstillingsteksten. Det høres uproblematisk ut, at verkene utfylles av teksten, likevel stusser jeg over relasjonen. Jeg vil nødig si at utstillingen er en «aktiv avvisning av autoriteter og usynliggjøring», som det heter i teksten. Verkene alluderer riktignok til synliggjøring, destruksjon og fortid – som innenfor postkolonialistiske rammer innebærer en nedriving av undertrykkende maktstrukturer – men særlig aktivt er det ikke.

En fallitterklæring for kunsten

Med andre ord savner jeg en større integrering av det konseptuelle bakteppet i selve utstillingen, slik at kunsten ikke reduseres til et visuelt påheng. Tunge, inngående utstillingstekster er ikke unikt for White, men er et eksempel på en vedvarende tendens der formidling av og språket rundt kunst fremstår viktigere enn selve kunsten. Årsaken til denne utviklingen er for mangefasettert til å gå inn på her og nå, men verdt å nevne er fremveksten av meta-diskusjoner i media.    

En utstillingstekst kan gjerne være informativ, men forholdet mellom denne og selve verkene må være proporsjonal. Hvis ikke forsvinner hele poenget med kunsten. Da innrømmes kunstens utilstrekkelighet som medium, noe som rett og slett er en fallitterklæring.