Linjedanseren

Oslo
Galleri Semmingsen
Marius Moe. Nye malerier
Står til 19. september

Tillegget «Pastorale fragmenter» løfter språkets ornamentløse umiddelbarhet noe, men bidrar til å gi en tilsynelatende ukamuflert tilgang til tingene, verkene, verden i det hele tatt. Utstillingen er en blanding av gamle og nye malerier, men alle bearbeidet de to siste årene. Og det er nettopp denne tilforlatelige, usminkede og likefremme kvaliteten som preger Marius Moes arbeid, både hos Galleri Semmingsen og i kunstnerskapet mer overordnet. 

Hierarkiets historie

I den grad kunstnere i dag profilerer seg som en konkret type kunstner tar det gjerne form av omtrentlig presisering; man jobber med «installasjon», «maleri», «skulptur», «performance»; betegnelser som rommer et rikholdig uttrykksmangfold.  «Landskapsmaler» derimot påkaller et helt annet klassifikasjonsregime, nemlig det tidligmoderne «sjangerhierarkiet», en taksonomi utviklet av det franske Académie Royale de Peinture et de Sculpture, grunnlagt 1648. Og som langt på vei overlevde til godt inn på 1800-tallet. I 1669 presenterte akademisekretær Andre Felibien det fem-delte systemet: Øverst tronet Historie-maleriet, her inkludert religiøse og mytologiske scener, dernest Portrettmaleriet, før Sjangermaleriet, Landskapsmaleriet og til slutt Stilleben.

Det var i den reformerte hollandske republikken at denne sjangeren skulle få størst nedslagsfelt; en billedfiendtlig religiøs posisjon i de autonome nordlige provinsene hadde i realiteten utelukket kirken som oppdragsgiver, og kunstnere måtte omfavne andre og frem til da mindre etterspurte motivkategorier.

Som spesialisert sjangermaleri derfor, forhandler Moes arbeid med maleriets institusjonelle og ikonografiske historie. Bakgrunnen fra Statens Kunstakademi, men enda viktigere Ilya Repin-Akademiet i St. Petersburg, som er en av få forvaltere av en figurativ tradisjon og pedagogikk, speiles tydelig i Moes forkjærlighet for linjen – som er og har vært grunnprinsippet i den klassisistiske kunstteorien. Denne såkalte «taktil-lineære» modellen, hjertet i det italienske akademiske begrepet om disegno, tegning, insisterer på linjens volumdannende og substansgivende egenskaper – en formtenkning som ble formidlet fra de sentralitalienske akademiene og til den franske klassiske resepsjonen.

Natur, presisjon

Men Moe er ikke klassisist i noen avgjørende mening – disse bildene er snarere forankret i et forhold mellom tegning og natur, og ikke regelestetikk og kanon. I den grad Moes malerier tegner seg inn i en pastoral tradisjon finnes nikk til kunstnere som Nicholas Poussin, Claude Lorrain eller Giorgione, men snarere mer umiddelbare samtalepartnere i mine øyne blir Constable – Moe maler seg inn i engelskmannens skystudie-ikonografi i bilder som Dike, himmelstudie (fig. 1), A Grand Day for Pigeon Shooting (fig. 2) og Sommerkveld, studie – Corot, og senere Barbizon-malere som Charles-François Daubigny, Jules Dupré og Théodore Rousseau. Det er her romantikkens landskapstablåer disiplineres, organiseres og underlegges en strammere – og deilig tørr – presisjon. Moes naturstudier, for det er også hva de er, har på samme måte ingen hierarkisk struktur; alt er like viktig, alt skal ses, alt skal erfares. Særlig det flate landskapet interesserer ham, noe som også går igjen fra tidligere utstillinger, som bildene av jærlandskapet i 2018. Men dette innebærer på ingen måte at han etterstreber vitenskapelig, botanisk nøyaktighet i arbeidene: «jeg kan godt trekke fra eller legge litt til, og liker egentlig best når folk ikke kan si akkurat hvor et bilde er fra», uttalte han i forbindelse med en utstilling for noen år siden.

Vinden som ryster kornet

Moe avbilder – til tross for synlig penselbruk – et nesten fotorealistisk landskap; jeg kan innbille meg under konsentrert betraktning at disse scenene puster og gynger; vinden river i kornet, buskene, trærne. Bildene forholder seg aktivt til det virkelige. 

Marius Moe: Over vågen, sjøstudie, 2020, olje på plate © Marius Moe 2021. Foto: Halvard Haugerud

Naturelementene dominerer, men måten Moe med en behendig, nesten umerkelig eleganse plasserer bebyggelse og kulturemblemer i landskapet, f.eks. i Over vågen (fig. 3), som for å motvirke fristelsen til å falle inn i 1800-tallets naturoptikk, har noe av Thorbjørn Sørensen over seg – en maler som også legger inn arkiktektoniske og teknologiske elementer i bildene sine så diskré og innstudert at det tvert imot blir forunderlig og mystisk. Fremmedlegemer i formmeditasjonen.

Moes bilder kan ved første øyekast late til å portrettere urørt natur, men de preges snarere av spenninger mellom kulturlandskapets kuratering av naturen – små kanaler, elveløp – elveløpene er avhengighetsskapende i sine sømløse bevegelser mellom blått, hvit, grått, grønt – åkerarkitekturens arkaiske grensedragninger. Riktignok er disse generiske; Moe ønsker ikke å ta oss med til en spesifikk topografi, men til et skue hvor elementene også produserer konkrete visuelle resultater; linjene, formene, mønstrene disse møtene lager; huskede, eller kanskje heller halv-huskede, erindrede steder. Bildene tildrar seg derfor en skjørhet som er minnets – disse stedene, som kunne vært mange steder, ikke bare glemmes, men tas for gitt, får noe usynlig over seg, en kvalitet som befestes gjennom mikroformatet til mange av maleriene: Små, intime – de blir nærmest i sin visuelle mangel på nærmere spesifisitet metaforer over det anonyme landskapet som beskrives.

Genanse og verdighet

Med det sagt, kan den lille skalaen – til tross for en malerisk intensitet – gli over i det nesten utilgjengelige. At de blir for innadvendte, knappe og beskjedne i beskrivelsen. Halvgenerøse smakebiter på virkeligheten. Vakre utvilsomt, men – av og til – for forsiktige. Enkelte av disse mindre bildene blir som filmer, som ville fortjent et kinoformat, men må oppleves i mobilmodus. Moe oppnår en mer slående visuell konsentrasjon – og her er han briljant – i de større, ekspansive formatene, som Forbigående og Eikelund (fig. 4–50) og diptyket Bortenfor. Samtidig som disse har de små malerienes intimitet og innforlivede fokus, drar de kroppen med seg; inn i verden, der ute, alt som fortsetter og fortsetter. Det er generøs kunst.

Selv om fallgruver knyttet til det generiske finnes i et slik prosjekt som Moes nye malerier – drøvtygging, og noe i overkant formelpreget – finner han snarere frem til det rommet hvor repetisjonen eller likhet som strategi ikke så mye fanger som frigjør. Gir avkastning i form av en kjent verden som erfares på nytt. Dette er viktig maleri. Maleri som åpner opp, forandrer seg. På én side kjennes alt likt, og alt forskjellig. En verden av grenser uten grenser. I dette landskapet føles alt mulig.