På sporet av duften av kunst

Oslo
Astrup Fearnley Museet
Sissel Tolaas
RE________
Står til 30. desember 2021

Museumsbyggets elegante variasjon over en sjøbu, med stående plankekledning på fasaden mot bryggeområdet, er byttet ut med en vegg malt med et hvitt pigment innsatt med duftmolekyler fra unge paranoide menn. La det være klart: vi har å gjøre med en kunstopplevelse utenom det vanlige.

I inngangspartiet står en sinnrik vaskeservant med kummer og rør i stål. Det inviterer til å vaske hendene i resirkulert vann fra indre Oslofjord. Det hvite såpestykket inneholder luftmolekyler med innsamlet kroppslukt. Altså et finurlig portrett av menneskelig fellesskap, som kanskje ikke er så uskyldig som førsteinntrykket tilsier. Inngangsbilletten er en flakong der kunstneren har utviklet en parfyme basert på duften av penger. Og det lukter henrivende! Tolaas har forsket på dufter i tretti år. I stedet for å kaste seg inn i konkurransen om parfymemarkedet tar hun opp kampen om oppmerksomhet på kunstfeltet. Utstillingen utfordrer våre forestillinger om hva som kan være kunst, ved å forskyve oppmerksomheten fra hva vi ser til hva vi lukter.

Utsiden inn

Plankekledningen som ellers befinner seg på utsiden av bygget, finner vi igjen møysommelig remontert på fondveggen i museets store utstillingssal. Veggen Tolaas bringer inn sprer en duft av solstekt trevirke i lokalet. Den blander seg med alle andre duftelementer kunstneren bygger utstillingen opp av. En elegant forlengelse av trappen ned til salen, utgjør et postament for små skulpturer du kan løfte opp og fylle neseborene med angen av. Noen tar et dypt magadrag av dampen fra kolber arrangert i et elegant destillasjonsapparat som reiser seg for enden av salen og avgir mystiske damper med en aroma av salt og forurenset sjøbunn. Langs veggene sniffer gjester seg fram til lukten av kunst. Variasjonen av dufter spenner fra odøren av fuktig steinkjeller til eimen av brent leire. Det umiddelbare inntrykket er at kunst har en ubestemmelig atmosfære og duft, i krysningspunktet mellom en gammel ost, jordslått seilduk og saltvann. Som vi forstår er vårt forhold til lukter intuitivt og assosiasjonsrikt, og utstillingen fremstår som en olfaktorisk (red. anm. at noe gjelder luktesansen) minnebank.

Det visuelle er tonet ned til en minimalistisk scenografi, med små, elegante inngrep i arkitekturen og spinkle konstruksjoner i rommet. Fragmenter av sølvglinsende metallrør dukker inn og ut i utstillingsarkitekturen på uventede steder og knytter rommene sammen. Rørene fører fram dunster samlet fra Nordsjøen og blåst ut i lokalene. Utstillingen følges ikke av en tradisjonell katalog, men i annen etasjens siste rom, finner vi blokker av ark festet til veggen. Gjester kan rive med seg arkene, som oser av den skarpe stanken av trykksverte og river i nesen, og komponere sin egen katalog. Numrene på forsiden henviser til et kart over utstillingen. På baksiden følger titler og beskrivende tekster. Dette får du i hånden først ved slutten av utstillingen. Det åpner for et verbalt tolkningsrom der betrakteren selv kan gjøre sine refleksjoner, velsignet fri for den sedvanlige kuratoriske pekefinger som følgesvenn.

Naturen forstått gjennom sansning 

Tolaas er en pioner innen den materialundersøkende estetikk, som tematiserer relasjonen menneske – natur, inspirert av en tverrfaglig tilnærming forankret i estetikk, vitenskap og teori. En dominerende trend blant yngre kunstnere som denne utstillingen bidrar til å gi en historisk forankring.