Den står der som en kjempe i tåka, stum og vanskelig

Eksteriørutsnitt av nye MUNCH – Munchmuseet – fra over hovedinngangen. Foto: Bjarne Asp.

Det nye MUNCH er et robust og ujålete museum som forener kunsten, byen, publikum og de ansatte, og sørger for å beholde denne kunstmaskinen i vitalitet.

Jeg vandrer fra Schweigaards gate på vei mot min nabo, MUNCH - Munchmuseet. Når jeg passerer ruinen av Olavsklosteret fra 1239 står den der i det fjerne ved Akerselvas utløp. Akerselva er på mange måter hjertet av Oslo. Siktlinjen mellom Oslo ladegård fra 1720-årene og Akershus festning med opprinnelse fra 1299 er ivaretatt av vårt nye museum, MUNCH, fra 2021, tegnet av Estudio Herreros. Når de siste delene av fjordbyen blir ferdig bygget, vil denne tidsaksen i vår by tre tydelig frem.

Oslo bader i tåke der museet reiser seg rett fra Oslofjorden. Et imponerende museum bygd for å huse Edvard Munch sin enorme kunstgave til Oslo by og den private samleren Rolf Stenersens kunstsamling.

Fra en av museets mellomsoner, hvor lyset flommer inn. Foto: Bjarne Asp.

Et transparent museum

Museet består av to deler. Et horisontalt byrom og et vertikalt organisert museum med 11 ulike utstillingssaler. Hovedinngangen til museet er inntrukket fra Edvard Munchs Plass i basen på tre etasjer. Her inne åpner hele rommet seg diskré opp og vi har fått et nytt innvendig byrom i Oslo.

Det horisontale byrommet grenser til det vertikale museet i høyden med sitt overlys. Her finnes en kino med buet glassvegg som skiller kafe-området med sin utvendige terrasse svevende over fjorden. Et amfi leder opp til festsalen; et vakkert dobbelhøyt rom med utsyn mot fjorden og til det innvendige «bygulvet». I plan tre med direkte adkomst fra basen er det formidlingsrom for barn og skoleklasser, alle med utsyn over Oslofjorden. Når sulten gnager kan det dekkes til langbord i eget rom med utsikt over Operastranden. Det er imponerende at disse formidlingsfunksjonene er organisert slik at det er barna som sitter igjen med den fineste utsikten.

Utsyn fra terrassen utenfor kaféen. Foto: Bjarne Asp.

Et forskningsbibliotek er plassert på plan to med et bibliotek i biblioteket - nemlig Edvard Munch sin egen boksamling fra Ekely. Basen har og et rom for skiftende utstillinger i tredje etasje, og dette er det største av utstillingsrommene. Alle museets funksjoner er synlige slik at dette på mange måter er et transparent museum. Som besøkende kan jeg se opp og inn på kontorene, skoleklassen som er på besøk kan kikke ned i vrimlearealet. De som arbeider i museet har utsyn til publikum, og publikum har kontakt med alle som sørger for å holde denne kunstmaskinen i vitalitet. Museet er derfor ikke bygget kun for turisten på dagsbesøk, men for oss som bor i Oslo og til stadighet kan oppsøke det.

Interiør fra mellomsone utenfor utstillingslokalene i dobbelt høyt rom, plan 10. Foto: Bjarne Asp.

Tilrettelegger for nye kunstneriske høydepunkt

Jeg går inn gjennom skyvedøren og tar heisen til topps. Tåka har lettet og utsikten fra de klare vinduene er magisk. Det gir en mulighet til å bli kjent med sin egen by på ny, hvilket er helt unikt fra MUNCH. Fra 11. etasje kan jeg skimte deler av vårt nye Nasjonalmuseum. Rådhuset har fra denne vinkelen ikke lengre to tårn, atelieret og klokketårnet har blitt til ett. Akershus festning glir sammen med byen bakenfor, og Oslo, med alle sine historiske lag, er et veldig panorama.  

Her oppe står det en kikkert stilt inn på Kolsås-stupene, omtrent like høyt som vårt nye MUNCH.  Dette er et bestillingsverk til åpningen laget av kunstneren og koreografen Helle Siljeholm som har tittelen The Mountain Body; et verk der fire klatrere malte med historisk pigment direkte på fjellet. Verket vises på storskjerm rett innenfor skyvedørene på bakkeplan, og demonstrerer med all tydelighet hvilke potensial dette huset har og hvordan den vertikale organiseringen er en utmerket tilrettelegger for nye kunstneriske høydepunkter.

Denne dualiteten mellom kunsten og byen er veldig vellykket. All god kunst må en jo også ha en pause fra.

Interiør fra utstillingen Uendelig, plan 4. Foto: Bjarne Asp.

En kurators drøm

Stenersensamlingen i 11. etasje får deg til å glemme at du er oppe i høyden. Utstillingsrommet har den laveste takhøyden av de 11. Alle utstillingsrom har lik inngangssituasjon; det er alltid mulig å gå inn fra to sider av en veggskive.  MUNCH er et robust og ujålete museum som sørger for at du kan bevege deg slik du ønsker, og der det ikke er noen fastlagt rute du må igjennom.

Utstillingsrommene er alle med ulik høyde og størrelse og må være alle kuratorers drøm. Her er ingen vanskelige formgrep, men en robusthet og fleksibilitet der kun kunsten kan sette grenser for hva vi kan forvente.

Mellom utstillingsrommene er det en stor vareheis, noe som muliggjør en rask utskifting av utstillinger uten at dette går på bekostning av «nedetid». Her kan lastebilen kjøre rett inn i et varemottak, og filosofien til dette huset gjør at det dermed ikke er noe rart at kunstlevering og hovedinngang er plassert side om side.

Interiør, plan 11. Foto: Bjarne Asp.

Materialpaletten er gjennomgående og er godt tilpasset til huset, men jeg savner en presisjon i utførelsen. Overganger mellom gulv er ofte slurvete lagt, og flere av de grå platene er montert selv om den allerede har en bulk. Dette er dessverre typisk for den norske totalentreprisen, men ikke et museum verdig.

En rakrygget beholder for kunst, presist plassert i hjertet av byen

Jeg har svømt under MUNCH og mang en gang har samtalen i Oslo badstuforenings badstu dreid seg om vår nabo, museet. Oftere og oftere blir det svakt kommentert at det egentlig jo er litt fint. Edvard Munch sin kunst er ikke bare vakker, men setter spor. Edvard Munchs museum er heller ikke bare vakker, men den er tydelig i sin idè. Jeg er stolt av MUNCH. Stolt av at Munch endelig får sin plass i byen. En rakrygget beholder for kunst, presist plassert i hjertet av Oslo by.

    Stikkord