Spesialkonsulent ved MUNCH siden november, 2020: den internasjonalt anerkjente, indiske filmskaperen Shruti Ganguly har det siste året regissert og produsert hele 7 kortfilmer som et ledd i formidlingen av utstillingen Gi meg et navn.
For en kort stund tilbake ble publikum invitert inn i den omdiskuterte og tematisk viktige, aller siste utstillingen på Tøyen, for å bli bedre kjent med Shruti Ganguly. For tiden er Ganguly, blant annet, travelt opptatt både med å regissere åpningsfilmen for nye MUNCH og å filme 2 TV-show for Warner Bros. Pictures, et i London og et i New York. Det hører for øvrig med i en presentasjon av filmskaper Shruti Ganguly at hun allerede i mange år har vært engasjert i tema knyttet til sosial rettferdighet, rasisme og likestilling og har vært tilknyttet Obama-administrasjonen, blant annet gjennom utviklingen av serien #MySentence knyttet til fengselsreform. Ganguly er også en av grunnleggerne av Resistance Revival Chorus, et kollektiv knyttet til Women’s March som består av kunstnere og aktivister som bruker musikk og glede i sin motstandskamp. Ganguly har sin base i Oslo og New York.
I en samtale på scenen foran publikum med en av kuratorene for utstillingen Gi meg et navn, Mohamed Abdi, presenterte Ganguly filmportrettene hun har laget av kunstner Ahmed Umar, rapper og låtskriver Musti og forfatter Guro Sibeko.
Publikum fikk i tillegg se noen klipp fra kortfilmene About The People (2020) med Michael K. Williams, og These Hands (2020). Ganguly er opptatt av filmskaping som kollektivt arbeid, og gikk i sin utlegging inn på hvorfor hun valgte single shot – én takning – da hun skulle lage den 10 minutter lange introduksjonen til utstillingen. Ganguly valgte nettopp den nevnte formen fordi hun opplevde at selve utstillingen hadde så mye bevegelse i seg, ikke minst gjennom forflyttingen fra fortid til nåtid. Målet var å bevare energien, og å holde på oppmerksomheten. Ganguly benyttet seg av et grep inspirert av serien 73 Questions for Vogue, en serie sett av millioner av mennesker og produsert av Ganguly. På spørsmålet fra Mohamed Abdi om hva som hadde vært det mest utfordrende i filminnspillingen, svarte Ganguly at aktørene i filmen ikke er skuespillere, ikke dansere og at det er mye koreografi. Og at redigering i etterkant ikke tilhører denne type film.
Under samtalen gjorde Ganguly også rede for hvilke forskjeller hun opplever mellom samtalene om rasisme i Norge og USA: «USA åpner opp for de ubehagelige samtalene og har gjort det lenge. Her i Norge er den type samtaler av nyere dato. Selv har jeg opplevd former for mikroaggresjon her, så det er åpenbart også arbeid som må gjøres her. Hvis vi ikke snakker om problemene med rasisme, er det jo som om den ikke eksisterer.» På spørsmålet om det er viktig for Ganguly å ha en politisk mening når hun skaper sine filmer, svarte hun helt enkelt: «Jeg er politisk, jeg skal stille spørsmål og jeg skal adressere problemer.»1
1. Ut fra dette siste svaret jeg noterte meg, ringte jeg etter noen dager til Shruti Ganguly for å høre med henne om hun har et overordnet credo for sin filmproduksjon. Til dette svarte hun: «Jeg tror at jeg er bevisst på det store ansvaret som vi som filmskapere har, at vi må være til å stole på og å være troverdige i måten vi forteller historier på. Da jeg produserte serien 73 Questions med forskjellige kjendiser hadde filmene mange millioner visninger. Jeg ble veldig bevisst på hvilken rekkevidde vi hadde, hvor mange mennesker vi kunne nå... Det man skaper må være ærlig, autentisk og researchen må selvsagt være god. Man må huske på at de historiene man forteller representerer virkelige mennesker.»
