Her får du ingenting gratis

Buer Gallery, Oslo
Matias Kiil: Følelsen av orden
Frem til 28. november

Et spørsmål som er stilt til det kjedsommelige, som oftest av offentligheten i møte med samtidskunst, lyder: Men er det kunst? Hos Kiil er ikke det gripende element hvorvidt verkene hans kan eller bør innlemmes i definisjonen «kunst» – den diskusjonen er vel over hundre år gammel, og vekker lite begeistring, i alle fall for meg. Heller går tankene mine mot teorier om resepsjon, om spillet mellom kunstverkets hint om en bakenforliggende mening og betrakterens egen meningsproduksjon. Noen opplever nok Kiil som ganske så nådeløs når han bent frem nekter å greie ut om sine kunstverk, men kanskje er det på tide å la kunsten tale for seg selv.

Metafysikk

I likhet med flere av Kiils tidligere skulpturelle arbeider, virker verkene i «Følelsen av orden» å anskueliggjøre metafysiske størrelser – som tid, rom og identitet. La meg illustrere. Et finpolert metallgjerde hegner inn en liten del av utstillingsrommet, og tankene går mot grenser, tomrom. En klappstol henger på veggen, kledd i det samme rutete stoffet bak – her handler det om oppløsning av grenser, om sammensmelting. Et vannglass står tilforlatelig plassert rett på gulvet, men tar man en nærmere titt ser man at «vannet» er på skrå, som i en stivnet bevegelse. Stillstand, tenker jeg: tiden som fryst i overgangen mellom to tilstander.

Abstraheres til det generelle

I tillegg til installasjoner av hverdagslige objekter, deriblant readymades, finner vi i utstillingen også vegghengte lasertrykk og metallplater inngravert med diverse tekst, for eksempel «comfortably, economically, scientifically» (i versaler). Metallplatene og lasertrykkene skiller seg fra hverdagsobjektene ved at de er samfunnskritiske av en mer åpenbar art, som om de inngår i et separat prosjekt. Av den grunn kan man få inntrykk av at utstillingen ikke helt henger sammen.

På det ene lasertrykket leser vi ordet «rumspringa»: en betegnelse på overgangsritualet mange amish-medlemmer gjør i sin ungdom, spranget fra tradisjonell til moderne levemåte. I det samme trykket kan vi skimte en slags sofa satt sammen av blikkbokser. Men for å kunne se forbindelser mellom sofaen, rumspringa og for eksempel skittentøyskurven som henger ved siden av, er man nødt til å ty til ganske generelle termer av typen orden/kaos, frihet/tvang, bevegelse/stillstand osv. Og når utstillingens sammenheng krever at meningsinnholdet må abstraheres til det generelle, går mye av treffsikkerheten tapt på veien.

Drømmeaktig tilværelse

Visuelt sett er ikke Kiils utstilling på Buer hans mest slående, og enkelte deler av gallerilokalet oppleves nesten tomt, gitt de få verkene som er stilt ut. Den sterkeste delen av utstillingen er den vi først trer inn i, der vi møter Kiils underliggjorte hverdagsobjekter. Diagonalt plassert fra det naturlovsstridige vannglasset på gulvet står en sete-løs stol hvor en øks, farget rød, henger fra en fastmontert knagg. Øksa blir påtagelig tung og voldelig i kontrast til det skjøre glasset – bildet av knust glass strødd utover hele gulvet dukker straks opp i hodet mitt.

Best når det er underlig

Hadde Kiil gått enda lenger inn i denne uvirkelige stemningen som han akkurat rekker å pensle ut i begynnelsen, ville utstillingen hans kjentes mer fullkommen og konsentrert. Flere av hans tidligere arbeider vekker en lignende drømmeaktig følelse, så Kiil er helt klart inne på noe her, i dette underliggjorte landskapet. Når han derimot tar steget ut og hinter vagt til samfunnskritiske poenger, blir det i denne utstillingen for vidtfavnende til å treffe særlig sterkt.

Matias Kiil skal ha applaus for sin insistering på å ikke forklare kunsten sin – altfor mange utstillinger er i dag tynget av overforklaring. Men når utstillingen hans ikke er spesielt visuelt slående, og betrakteren kun har sitt eget indre som oppslagsverk – foruten et litterært tilskudd av kollega og venn Kristoffer Cezinando Karlsen – hadde det vært fint med litt mer kjøtt på beinet.