Kunstneren fra utsiden

Orkesteret, linosnitt på papir av Herleik Kristiansen. Foto: Benedicte M. Stensrud.

For et herlig mylder, tenker jeg, stående foran Herleik Kristiansens vidstrakte linosnitt i svart-hvitt. Verkene ser ut som de vibrerer. Da den nordlandske kunstneren ble erklært «ikke opplæringsdyktig» som 16-åring, flyttet han til en institusjon for psykisk utviklingshemmede. I år fyller han 75 år, og har separatutstilling på Galleri Norske Grafikere.

 

Galleri Norske Grafikere, Oslo
Herleik Kristiansen: I Herleiks grafiske verden
Står frem til 12. februar

Alt annet enn flatt
Mye kunst drar tankene mot døden, men hos Kristiansen er det motsatt. Klynger av hender, hår, trestammer og fugler – ingenting står stille, men er viklet inn i hverandre på en svært sammenkoblet måte. Jeg forbløffes over hvor levende de er, disse tilsynelatende flate bildene, som strekker seg ut til rundt to meters lengde. Dybdeperspektiv er fraværende ved de fleste av motivene, likevel er det sjeldent flatt.

Fugl dyr og fisk, linosnitt på papir av Herleik Kristiansen, og bysten Herleik av Ellen Jacobsen Foto: Benedicte M. Stensrud.

Nøkkelordene er tekstur og gjentakelse, en masse. Omkring femti ansikter telte jeg meg frem til i verket Orkesteret – brorparten svevende uten kropp i et svart intet. Frisyrene er skåret frem med samme bølgete strek som de luftige kjortlene og instrumentenes strenger, og ansiktene består alle av det samme: runde kinn og markant nese, halvlangt hår som Jesus.

Duplisering går igjen i flere av Kristiansens verker, menneskene like uatskillelige som fuglene. Mulig kommer det av en slags mimetisk higen, et ennå uavsluttet søk etter å fullstendig fange fuglens natur. Men like mye, om ikke mer, kan gjentakelsen handle om å utheve denne sammenvevde massen som livet er – som i verket Kjærlighet der omgivelsene nærmest pulserer, med blader og greiner som bukter seg og glir inn i hverandre. Kjærlighet sidestilles ofte med livskraft, grunnet dens skapende potensiale. Og her er det mye liv.  

 

Kjærlighet, linosnitt på papir av Herleik Kristiansen. Foto: Benedicte M. Stensrud.   

Endelig stort nok
Da Kristiansen først skar ut disse større linosnittene på 1970-tallet, var de for store til å kunne trykkes med tilgjengelige grafikkpresser. Men på tampen av det herrens år 2020 åpnet det seg en mulighet ved Troms Fylkeskultursenter, og åtte av Kristiansens store linoplater ble trykket i et begrenset opplag av grafikerne Arnold Johansen, Are Andreassen og Adrian A. Norwich (NorlandiART).

Endelig fikk snittene se dagens lys, og endelig kunne et publikum omsluttes av dem. Store formater er uovertrufne når det gjelder å gi følelsen av å være omringet, at det stimler rundt betrakteren. Og i det oppskalerte kommer det vrimlende over Kristiansens motiver til sin fulle rett. Å stå overfor verkene hans i denne utstillingen er som å betrakte selve skaperverket: uoversiktlig og sammensmeltende.

Fugler, linosnitt på papir, av Herleik Kristiansen. Foto: Benedicte M. Stensrud.  

Outsideren Kristiansen
Litt prosaisk sagt virker Kristiansen å hele tiden «gjøre sin egen greie», gjennom alt fra bibelske tablåer til mer intime scener (Fotbad). Han er Norges mest kjente outsiderkunstner, altså en kunstner som av ulike grunner befinner seg noe utenfor samfunnet og kunstinstitusjonene. Hvorvidt betegnelsen er gjeldende for Kristiansen er omstridt, all den tid han faktisk har blitt eksponert for verden utenfor – blant annet av læreren Sigvor Riksheim, som så hans kreative talent og tilrettela for videre kunstnerisk utvikling.

Innflytelse til tross, er det noe genuint ulærd over Kristiansens linosnitt, noe spontant og finurlig (han skisserer visstnok aldri før han setter i gang med skjæringen). I en stadig mer institusjonalisert kunstverden, med kunstskoler og cv og etterutdanning i det uendelige, er det av stor betydning å fremdeles finne rom for det avsidesliggende. Interessant nok står det individløse mylderet – en gjenganger hos Kristiansen – i stor kontrast til den typiske outsideren, som er avskåret fra verden og utelukkende i sin egen. La meg si det slik: Kristiansens kunst burde først og fremst oppleves, dernest plasseres i eventuelle kategorier. Det er han virkelig stor nok til.

    Stikkord