Etterklang fra DS Donaus skipsklokke
Vannspeilet som dominerer synsfeltet når man sitter inne og ser rett frem i Camille Norments lydinstallasjon. Vannspeilet er en del av tilbygget MINO - tegnet av Transborder Studio AS. Foto: Mona Gjessing
Jeg sitter på en svakt vibrerende benk, med ryggen lent mot en av yttersidene av Vidkun Quislings bevarte bunkers i Villa Grande. Auditivt gjennomtrukket og preget av en mektig komposisjon basert på klangen fra klokken med en svært mørk historie.
OSLO
HL-senteret
Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter
Camille Norment
Lydinstallasjon, 2021
Varighet: ca. 20 minutter.
Sekvensiell fremføring.
Stedsspesifikk lydinstallasjon i glasskledd passasje som forbinder Villa Grande og tilbygget MINO (tegnet av Transborder Studio AS)
Kuratorer: Janicke Heggem Rudi Iversen / KORO og frem til 19. desember 2019: Stine Arnet Høyem.
Med subtile virkemidler har den amerikanske, Oslo-bosatte Camille Norment (f.1970) – en av våre aller fremste lydkunstnere med gjev representasjon på Veneziabiennalen allerede i 2015 – produsert en gripende lydinstallasjon i HL-senteret (Holocaustsenteret) på Bygdøy. Lydstrømmen åpner med et klokkeslag etterfulgt av en lys kvinnestemme som med vokalene «Aaaaaaa» og «Iiiiiii» beveger seg langsomt halvannet trinn (en liten ters) opp. Deretter høres en etterklang av et klokkeslag – som et insisterende og utstrukket signal. Ved hjelp av tilbakeholdte, tilsynelatende enkle virkemidler ledes publikum gjennom den rundt 20 minutter lange komposisjonen: i vekslingen mellom elektronisk bearbeidete klokkeslag (basert på opptak av klangen i DS Donaus skipsklokke som er utstilt i HL-senteret), en elegisk kvinnestemme i et rom med mye romklang og slåpne, vibrerende strekk. Strekkene erfares både gjennom den klingende lyden fra de åtte høyttalerne montert over to plan og opp i setet fra vibrasjonselementene (transduserne), montert nede i det støpte fundamentet for benken.
DS Donau ble brukt i den største enkeltdeportasjonen av jøder fra Norge under 2. verdenskrig. Mot slutten av krigen ble skipet senket av den norske motstandsbevegelsen. Skipsklokken ble senere hentet og tatt vare på for ettertiden. Fra KOROs informasjonsskriv ved siden av benken. Foto: Mona Gjessing.
Det er ikke helt sammenlignbart, men de urolige følelsene som melder seg hver gang fly-alarmen går over hustakene, likner på følelsen Norments verk fremkaller. Sittende på den durende benken av myk furu med utsyn til et blankt vannspeil rett utenfor det store vinduet (som utgjør en av veggene i installasjonen) går assosiasjonene til en dramatisk hendelse i norsk okkupasjonshistorie. Gjennom lydinstallasjonen gis publikum mulighet til å kontemplere over og, forsøksvis, å leve seg inn i hvordan det kan ha vært for de 532 jødene som ble pågrepet og fraktet i skipet DS Donau ut fra Oslo grytidlig 26. november 1942. De ble arrestert av norske politimenn og representanter for Germanske SS Norge, etter ordre fra den tyske okkupasjonsmakten. Donau la til kai i havnebyen Stettin etter tre døgn, og derfra gikk transporten videre med tog. 1. desember ankom jødene fra Norge utryddelsesleiren Auschwitz-Birkenau. Alle barn, kvinner og menn som ble definert som arbeidsudyktige, ble drept samme dag – til sammen 346 personer.
Overordnet oppleves det som om Norment retter en slags blåsebelg mot sitt publikum, som for å tilføre oksygen i den enkeltes «indre ild», for å øke temperaturen, for å få oss til å resonnere, til å gå dypere inn i et stoff de fleste av oss i dag kjenner godt til. Det er en historisk hendelse vi aldri blir ferdig med og som vi aldri skal glemme. Camilla Norment har skapt et virkningsfullt verk i det historisk ladete bygget Villa Grande.
NB En tredje komponent i lydinstallasjonen, som i disse dager er under installering, er en bevegelse i vannspeilet utenfor. Bevegelsen er frembragt av at klokkeslaget i komposisjonen overføres til en effekt i vannoverflaten.
Kunstprosjektet er realisert av KORO med finansiell støtte fra HL-senteret.
