Vi må aldri glemme!
Place of Remembrance (Sted for erindring), 2000, er laget av den britiske kunstneren Antony Gormley (f. 1950) og plassert på stedet der 532 jødiske kvinner, menn og barn ble deportert med D/S Donau 26. november 1942. Foto: Anne Vira Figenschou.
26. november 1942 på kaien under murene til Akershus festning: 532 jødiske kvinner, menn, barn – familier og enslige - føres ombord i D/S Donau for å bli deportert til Auschwitz-Birkenau. De var alle plukket opp tidlig om morgenen av politiet i sine hjem. De visste ikke hvor de skulle og fikk ikke bringe med seg noen eiendeler. Kvinner, barn og eldre ble sendt rett i gasskammeret ved ankomst. Bare 9 menn fra denne gruppen kom levende tilbake.
I dag står det åtte stoler i støpt jern, på dette stedet. Place of Remembrance (Sted for erindring) fra 2000 er laget av den britiske kunstneren Antony Gormley (f. 1950). Kunstneren beskriver sitt forslag blant annet slik:
«Holocaust kan ikke skildres. Jeg ønsker at dette skal være et sted som huskes – å bygge en bro mellom de levende og de døde slik at de grusomme hendelsene og deres konsekvenser aldri skal glemmes. Stedet er i seg selv stemningsfullt og behøver bare minimalt med intervensjon. Tilstedeværelsen av den store, ekskluderende festningsmuren og fjorden er mektige katalysatorer for fantasien. Og trærne står der som vitner til tiden og tidens gang»
Stående i par og enkeltvis symboliserer stolene individene som ble fraktet vekk. Plasseringen er symbolsk: Utenfor festningsmurene – utenfor rettsvernet. Og vendt mot fjorden der D/S Donau seilte ut. Stolene ser ut som helt vanlige spisestuestoler. Som bringer tankene til fellesskap og hyggelige familiesammenkomster rundt et måltid. Men stolene mangler seter, fundamentet for å kunne sitte trygt er tatt vekk.
Gormleys verk dreier seg ofte om nærvær – nærvær av kropp. Ofte bruker han seg selv som mal for sine skulpturer, slik han gjør i Broken Column (1999). Der 23 identiske skulpturer er plassert i et bestemt mønster rundt i Stavanger by (Se Kunstavisen, «Like Høye som kunstneren selv», publisert 20. august 2020). Place of Remembrance handler på én måte om fravær. Som blir ekstra tydelig med de tomme, seteløse stolene. På den annen side handler kunstverket også om nærvær. I form av tanker - og kanskje minner om det som er blitt en fortalt - om hva som skjedde denne uvirkelige novembermorgenen. Og som vekkes til live når man ser de tomme stolene, eller stopper opp ved snublesteinene som er plassert rundt i byen, med navnene på de jødiske familiene som bodde der.
Kunstverkene – både Place of Rememberance og snublesteinene – vitner om de mange, mange som måtte forlate hjemmene sine og alt det de eide. De vitner om livene som ikke fikk fortsette. Som ble frarøvet dem. Vi har en plikt til å sørge for at dette ikke glemmes.
På den internasjonale Holocaustdagen, den 27. januar, er det hvert år en seremoni ved Place of Remembrance, der man minnes alle minoritetsgrupper - blant andre, homofile, funksjonshemmede, romanifolket - som skulle utryddes av naziregimet.
