Kunsthistoriske solidaritetshandlinger

BOK
Marthe Elise Stramrud (red.): Keramisk faktaopplysning
Uten tittel, 2021
Design: Parabol Studio
Skribenter: Agatha Wara, Rhea Dall, Live Drønen, Marie Hallandvik Hortemo, Hilde Mørch, Marthe Elise Stramrud, Marianne Zamecznik
Oversettere: Peter Cripps (The Wordwrights ANS), Live Drønen, Sigrid Elise Strømmen, Annabelle Despard

De fleste i kunstsystemet har nok fått med seg at forskjellsbehandlingen av kvinner både i samtiden og gjennom historien ikke er noe vi har lagt bak oss. Da Sørlandets Kunstmuseum (SKMU) i 2019 inviterte kunstner Marthe Elise Stramrud til gruppeutstillingen Kunstnermøte: Kunstnere fra Agder møter Tangen-samlingen (2020), hvor ni kunstnerne var invitert, var oppdraget å fortolke eller bearbeide verk fra nevnte samling, som sies å være den mest fullstendige samling av skandinavisk, modernistisk kunst.

Men så fullstendig var den ikke, skulle det vise seg. Av samlingens over 3000 kunstverk, var bare 357 av kvinner. Etter å ha forsket litt og rådført seg med en rekke fagpersoner fant Stramrud derfor ut at hennes bidrag skulle dreie seg rundt de kvinnene som burde vært med i Tangens samling. Hun endte opp med å fortolke 76 forskjellige kunstverk fra 76 forskjellige kunstnere. På den måten kunne de, som i en trojansk hest, fraktes inn i den samlingens rammer under Stramrud navn.

Denne boka gjengir både det originale verket og Stramruds fortolkning. Den inneholder også et knippe velskrevne tekster som kaster lys over prosjektet, deriblant to samtaler med kunstneren og en kunsthistorisk utgreiing rundt kvinners plass i kunsten, signert Hilde Mørch. Marianne Zamecznik og Rhea Dall gir oss fine, mer personlige betraktninger rundt Stramruds – etter deres syn: nødvendige – intervensjon i Tangen-samlingen og kunsthistorien.  

Keramisk refortolkning
Mediet er keramikk og fortolkningen er svært varierende – noen ganger er hun tett på forelegget, andre ganger plukker hun ut detaljer. Prosjektet er spesielt stimulerende, syns jeg, når fortolkningen går på tvers av medier, som når hun velger seg detaljer i malerier og tekstiler og realiserer dem i keramikk. Se på de skakke fuglene som er hentet ut av Christina Swanes maleri Omstilling med fuglebur på et bord (1948), for eksempel: De skakke fuglene i leire, signert Stramrud, fremstår som akkumulert sårbarhet, som reorienterer oss i forhold til originalen, og kanskje hvor utsatt den er i kunsthistorisk forstand. Den usynliggjøringen mange av disse arbeidene har vært utsatt for gjennom historien motvirkes gjennom Stramruds reaktualisering av dem. Kopien blir et medium for et både kollegialt og sosialt bånd som styrker båndet mellom de oversette og Stramruds oppdrag i denne settingen. Slik skapes det et søsterskap og solidaritetsbånd som griper inn i både menneskeskjebner, ideen om hva en kunstsamling skal være og hvordan kunsthistorien bør skrives og omskrives.

Eller se på Stramruds versjon av Oda Krohgs Abonnement på Aftenposten, som opprinnelig viser en jente som lystig klipper i stykker en utgave av avisen. Fra dette verket har Stramrud også hentet ut selve redskapet – saksen – som er utgangspunktet for jentas «nylesning» av avisen i maleriet. En keramisk versjon av denne saksen har ikke lenger noen utgave av Aftenposten å bryne seg på – men kunsthistorien, derimot, kan saktens trenge litt feministisk klipping og liming. Slike detaljer å spekulere videre gjennom er det flere av: elementer av verk som refortolkes i retning av noe som kan gjørs eller tenkes i mer praktisk forstand.

Kollektiv handling
Stramruds gjengivelser av verkene, eller deler av dem, er dessuten preget av en så stor frihet og lek at også betrakteren (og leseren) løftes opp, smiler og fryder seg. Poenget er ikke å være opphav til tørr og avrundet omskriving av kunsthistorien, men å forandre den gjennom hvordan hun ser den.

Dialogen mellom Stramruds fortolkning og originalene preges av menneskelig presisjon og kledelig skjevhet, som tilfører prosjektet en temperatur, som kanskje trengs gitt de enorme institusjonelle, historiske og ideologiske strukturene den er en del av – og markerer seg så tydelig i forhold til. Hele boka – og utstillingen den er basert på – er også en episk handling som fokuseres gjennom Stramruds prosjekt, og som derfor i realiteten består av mange subjekter gjennom historien: de 76 som burde vært med.

Keramisk demonstrasjonstog
Solidaritetsnettverket av kvinner og deres verk, som altså reiser seg mot samlerens og museenes historisk svekkede blikk for de oversette kvinnene, blir gjennom den utstillingen og denne boka en kollektiv aktør som samler troppene og ber betrakteren se dem. Utstillingen blir et keramisk demonstrasjonstog med røttene dypt inngrodd i en fordreid og urettferdig fortid, en aksjonisme i form av fortolkende kunstobjekter; men den er først og fremst gjenstand for en optikk som i praksis skaper det rommet for rettferdighet det påpeker.

Hele arrangementet har en forandrende kraft i seg som handler. Det som blir gjort viderefører historiske prosesser i nye retninger gjennom sine kontante, men sjarmerende grep. Slik er den et eksempel, en modell, et performativt forbilde som skaper presedens og maner til handling og solidaritet også andre steder.