fbpx Kunsten å tenke klart i minnenes labyrinter

Kunsten å tenke klart i minnenes labyrinter

Rommet domineres av en scene som gir assosiasjoner til festkultur. Foto: Kunstdok / Tor Simen Ulstein / Nitja senter for samtidskunst.

Børre Sæthre skaper et fortryllende meditasjonsrom mellom skeives partykultur og minnenes scenografi.

Børre Sæthre
The Sound of the Atom Splitting
Nitja senter for samtidskunst
Står til 31. oktober 2021

Børre Sæthres installasjon er dominert av en scene, rundt 20 centimeter hevet opp fra gulvet, av typen vi kjenner fra klubber. Langs kanten: en heldekkende rad med lyspærer som blinker, som om de er i ferd med å slukne eller kalibreres for et nytt, skinnende liv. Rundt scenen er veggene dekket med paljetter, som blinker og flimrer i takt med pærene, men også rekker av lysstoffrør som har en egen lys-symfoni gående.

Veggene dekkes med paljetter som reflekterer de blinkende lyspærene. Foto: Kunstdok / Tor Simen Ulstein / Nitja senter for samtidskunst.

Det hele akkompagneres av en auditiv beat som også minner om clubbing og fest, men som ikke blir riktig dansbar, siden den samme lyden gjentar seg, som et hakk i plata. På scenen står et pissoar, som er en kopi av et velkjent sted for cruising – tilfeldige sex-møter – i Oslos homsemiljø, mens vi i den andre enden av scenen finnes en stor klump voks, hengende i en taustump.

Ting som klargjør følelser

Installasjonen forteller ikke eventyr om enhjørninger eller andre fabeldyr, som mange assosierer Sæthre med. Her er i stedet fragmenter av minner fra nattklubbliv og et pissoars kulturhistorie. Som flere kritikere har påpekt resonnerer dette med Felix Gonzalez-Torres’ metode, som transformerer menneskelig sårbarhet eller kjærlighet til gjenstander. I likhet med ham er det ting og tablåer vi presenteres for hos Sæthre, ikke mennesker. En type meta-følelser, eller innretninger for å tenke menneskelige relasjoner gjennom tinglige arrangement.

Voksskulpturen kan betraktes som en akkumulasjon av tid og intimitet. Foto: Kunstdok / Tor Simen Ulstein / Nitja senter for samtidskunst.

Voks-figuren er en akkumulasjon av tid: et bilde på lagene av sperm som har truffet kjølige pissoar-vegger og samlet seg opp, kanskje, en sedimentering av flyktig nytelse. Et konsentrert bilde på seksuelle møter, som lagvis arkiverer møtenes mangfold og de blottlagte kroppene uten historien om den.

Pissoarets utside dekkes også av speilmosaikk av typen vi kjenner fra nevnte nattklubber. Speilene gjenfremkaller de svunne øyeblikkenes frihet og lyst, men den reflekterer også betrakteren her og nå. Ved å trekke den som ser inn i dette kaleidoskopet av fortidige øyeblikk krever verket anerkjennelse for denne kulturens legitimitet, og ber oss reflektere over dens skjebne. Vi kan likevel ikke akkurat si at Sæthre argumenter for anerkjennelse av homofiles kultur, fordi den uforbeholdne fordypelsen i rester av fortid nettopp ikke er generell, men personlig, intim. Likevel ligger det en oppfordring om å tenke over skeives status i dette motsetningsfulle og vakre tidsbildet, som forankres i fortid og peker mot en uviss fremtid.

Utsiden av pissoaret er dekket med glass som speiler betrakteren. Foto: Kunstdok / Tor Simen Ulstein / Nitja senter for samtidskunst.

Meditativ logikk

Hvor ender vi? Vi vet mer om hvor dette kommer fra enn hvor vi skal, men jeg opplever likevel en samling i hodet gjennom lyden, som gjentar sin dype og varme klang: den får meg til å tenke på klangen fra den buddhistiske meditasjonsbollen, hvis lyd er designet for å tømme bevisstheten.

I mantra-klangens forstand er man i Sæthres utstilling løsrevet fra tiden, men forbereder seg til en sterkere oppmerksomhet på verden omkring når seremonien er fullført. Gjennom en slik meditativ logikk kan verket beskrives som en tidsboble som gjennomtrenges av historiens scenografier og erindringsrester med en langsom, drømmende kvalitet. En kvalitet som ikke fortaper seg i fantasien, men bruker den for å tenke over hva slags virkelighet man kommer fra og skal videre inn i.

Stikkord