fbpx En prøvende start

En prøvende start

Galleri MELK fikk det gamle musikkrommet hvor de kunne vise verk av Ingrid Eggen. Ingrid Eggen: Virvx #3, 2018 © Ingrid Eggen 2021.

De aller fineste fotografiene under Oslo Negativ var gamle skatter fra pressearkivet. Fotofestivalen, som skryter av å være Oslos største, viser en bredde innen aktører på samtidsfotografi-scenen, men kunne brukt mer tid på å finne en samlet rød tråd.

Det gamle hovedbiblioteket i Oslo skal bli «noe med fotografi» og i oktober arrangeres fotografifestivalen Oslo Negativ der. Møller Eiendom vant budrunden for den 12.000 kvadratmeter store bygningen midt i sentrum, og mange ønsker seg et museum for fotografi i hovedstaden. Jeg drømmer om hus som Jeu de Paume i Paris eller Fotomuseum Winterthur i Zürich. På vei opp de velkjente trappene kjenner jeg en viss uro over pressemeldingens lovnad om at dette er Oslos største fotofestival. Det virker som vi ikke fikser å arrangere noe rundt fotografi uten å bruke superlativer. Som prosjektet Fotografihuset nede ved Sukkerbiten som ville være en verdensarena for fotografi. Styret bak sistnevnte er representert på festivalen med den fine serien Narcos & Homes fra den Oslo-baserte colombianske Yamile Calderón. Jeg håper tilstedeværelsen betyr at de er i dialog med Møllergruppen om et felles hus.

Galleri Podium viser Istvan Virag’s Yujiapu dream, Yujiapu towers #7. Istvan Virag: Yujiapu dream, Yujiapu towers #7, 2020 © Istvan Viraq 2021.

Mens jeg vandrer rundt i rommene som kun bibliotekarene har hatt adgang til tidligere selve skjelettet av biblioteket lurer jeg på om alle skjønner festivalnavnets kobling til det analoge fotografiet, eller om de synes mørkerommet som Oslo Fotokunstskole har satt opp er en kuriositet. En rekke gallerier og institusjoner har blitt invitert til å installere utstillinger i de ulike rommene. Podium stiller ut Istvan Viraq i et slags teknisk rom, KB Contemporary har flere fotografer inne i det gamle papirlageret, og MELK viser Ingrid Eggen i det tidligere musikkstudioet.

I en noe større sal viser Galleri K seks fotografer av Nan Goldin samt hennes slideshowfilm Memory Lost.  Da jeg intervjuet Goldin for noen år siden mente hun at hennes arbeid fungerer best enten i bok eller som slideshow. Hun trodde ikke lenger på det enkelte bildet, og arbeidet derfor helst i serier. Slideshowfilmen om hennes vei ut av avhengighet er et solid bidrag til festivalen.

Galleri K viser fotografier og filmen Memory Lost (2019-2021) av Nan Goldin.

Et av de fineste rommene står NTB bak, som i samarbeid med Nasjonalbiblioteket stiller ut historiske pressebilder av fotografer for NTB, VG, og Aftenposten. Bildearkivet går tilbake til 1800-tallet og skal nå digitaliseres. Fotografiene fra ulike små eller store events i Norge viser vår felles visuelle historie, det er en fryd å se Norges første kvinnelige bilist fra 1902.

Tekla Hiorth i sin "locomobile" i 1902. Hun var Norges første kvinnelige bilist. Foto: NTB.

Gleden over det som var strekker ikke helt til i møtet med fotobøkene som Norli Antikvariat viste i et annet rom under åpningshelgen. Her kunne en kurator strammet opp utvalget av gamle monografier med velkjente fotografer ved å inkludere nye utgivelser. Fotoboken står sterkt blant dagens samtidsfotografer, festivalen burde klare å reflektere dette.

Julie Pike har portrettert Stein Winge for utstillingen A Female Gaze.

Fotograf Charlotte Wiig har samlet 12 fotografer til utstillingen A Female Gaze, som vil utforske det kvinnelige blikket og utfordre det mannlige. Til denne har Julie Pike portrettert Stein Winge. Pike har i mange år fotografert hans datter, skuespiller og musiker Viktoria Winge, og gjennom det blitt kjent med familien. Winge er stor skikkelse innen norsk teater, som de siste årene har mistet mye av sine krefter. Det blir et fint møte. Men utstillingen i seg selv blir kun som et anslag, rommet er for lite og de fotografiske uttrykkene for mange.

A Female Gaze kunne byttet plass med Edward Burtynskys verk som det kanadiske galleriet Nicholas Metivier viser inne i den gamle barneavdelingen. Hans verk kretser rundt menneskeskapte naturødeleggelser, noe også engelske Nick Brandt er opptatt av. Brandt viser serien The Day May Break i sidesalen til aulaen, og har også fått hedersplassen inne i selve hovedsalen. Der står bøkene fremdeles i hyllene, mens det store verket Teknikk, vitenskap, diktning av Axel Revold er erstattet av et stort fotografi signert Brandt. Bildet, som viser et neshorn og mennesker på en afrikansk steppe, sliter uten den konteksten resten av serien gir. Og det blir lett å ønske seg verk av enten Kåre Kivijärvi eller Tom Sandberg på den plassen. Begge har gjort mye for å få fotografiet anerkjent som kunstform i Norge, og det ville vært en bra anerkjennelse av historien med et verk fra en av de der.

Gått litt fort unna

Neste gang en slik festival arrangeres bør researchen på norske samtidsfotografer være større. Hverken Preus museum eller Fotogalleriet har utstillinger under festivalen, men har, såvidt meg bekjent, blitt invitert. Festivalen virker arrangert i et vel raskt tempo og den bærer preg av å ha blitt til mens man har gått. Det var ikke noe program å oppdrive da jeg var der åpningsdagen. Installasjonsbilder av de ulike utstillingene fantes heller ikke, men arrangørene kunne tilby bilder av folk som ser på bildene. Det er fint i seg selv, men for være størst på fotografi bør selve fotografiet være det viktigste.