Tenkende keramikk

Lillestrøm
Nitja senter for samtidskunst
Heidi Bjørgan
I Have Always Been Here Before
Utstillingen står til 19. desember

Umiddelbart ser mange av Heidi Bjørgans verker på utstillingen I Have Always Been Here Before ut til å balansere mellom det mislykkede og det poetiske, det ødelagte og det elegante, det maleriske og det skulpturelle. Grunnideen verkene kretser om – og har sitt opphav i – er naturligvis selve krukkeformen, eller mer presist: beholderen som funksjonell innretning.

Det å kunne oppbevare mat, drikke eller annet i slike former er et behov som er like gammelt som menneskearten.

Stygt og pent i ett
Balansegangen mellom å være et rent instrument eller redskap og det å være noe vakkert har også vært med oss i tusenvis av år. Det er grunn til å tro at såkalt «nyttige» gjenstander aldri noensinne har vært fullstendig avskåret fra skjønnhetserfaringer, noe vi kan se i eksempelvis de greske amforaene, som allerede var i omløp rundt 1500 før vår tidsregning.

De langstrakte formene var som regel utformet med en sans for estetikk; enten ved at hankene endte i elegante tupper eller halsen smalnet inn utover dens blotte nytteverdi. Slike krukker var gjerne også dekket med ornamenter av forskjellig slag, kanskje til og med små beretninger hentet fra mytologien eller historien.

Med denne fortellingen i bakhodet kunne man si at Bjørgan fører tradisjonen videre, men i en mer radikal retning. Flere av hennes krukker er tømt for sin funksjonalitet i praktisk forstand selv om de fortsatt spiller på den historiske formen. De knytter seg imidlertid direkte til begreper om skjønnhet og eleganse og hva som skal til – fra gjenstandens side – for at vi skal tenke grundigere over slikt.

Ødeleggelsens verdighet
Det kognitive rommet Bjørgan målbærer springer ut fra produksjonsprosessen, like mye som det ferdige resultatet, som i Object 5672 (2021), hvor hun bevisst har utfordret grensen for hvor stor varme krukken kan brennes på før den brister. Resultatet er en krukke som faktisk har falt sammen og dermed fått sin «ideelle form» ødelagt.

Det er flere slike «ødelagte» idealformer her, hvor prosessen blir en del av sluttresultatet. Noen verker er sammenfalte, andre klemte i hop, andre igjen fortsatt med rakheten i behold. Selv om disse uperfekte og vridde formene fjernet seg fra idealet, det stereotypiske, har de likevel en verdighet ved seg, en estetisk appell, gjennom måten de er presentert i rommet og den lekre glasuren. Det «ødelagte» blir ikke forsøkt gjemt bort eller kastet, men troner i spotlighten med alle sine «feil».

Under arbeid
Akkurat denne retningen, som inviterer til kognitive resonansrom, underbygges av scenografien som omgir dem. Det som møter oss er nemlig byggeplassens estetikk, med blottlagt glava, ubehandlet treskjelett ikledd plast.

I det ene rommet er sogar verkene akkompagnert av draperte former, som bringer tankene i retning av den type tekstiler man legger over møbler når man låser sommerhuset for sesongen. Vi får i det hele tatt inntrykk av at det som foregår på ingen måte er noe som er ferdig, men snarere er under arbeid, eller konstruksjon. Noe som jo må sies å stemme både når det gjelder oppfinnelsen av nye tankebaner og ord som går lenger enn de etablerte skillene mellom stygt og pent. En utfordring som den aktuelle utstillingen så effektivt utfordrer.

Det er vanskelig å ikke se på verkene som speil for våre egne kropper og fjes, for det er flere prosesser i våre liv hvor legemet – i likhet med krukken – «brennes på for høy temperatur». Det kan være for mye mat og alkohol, for lite eller for hard trening, men først og fremst selve aldringsprosessen vi alle gjennomgår. Livet selv er det som får den ideelle formen til å forandre seg, og denne formen – ungdommelighet – vil uvegerlig svinne hen og få kroppen til å falle sammen, ese ut eller vris i nye retninger.

Speiler oss
Bjørgan skisserer med andre ord noe radikalt i forholdet mellom ting og betrakter i denne utstillingen. Verkene fletter sammen både det konkrete og det abstrakte, tanker og kropp. Ellers sagt på en annen måte: den viser oss hvordan tingene kan korrigere våre ideer. Tingene har et hemmelig liv som kan berike vår holdning til dem, noe som illustreres med glimt i øyet av verket Object 3489 (Homage to Hans Hjorth, Black Terracotta), som når du trykker på en knapp folder ut sine flaggermusvinger.

Det som gjør verkene i utstillingen I Have Always Been Here Before
så kognitivt pregnante er hvordan de materialiserer et sted mellom de språklige motsetningene skjønn-uskjønn, elegant-uelegant, stygg-pen, etc. De skaper et usikkert rom hvor vi må finne fotfeste i større presisjon – ikke bare i ordene, men i tanken, og med den – kanskje også i holdning.