fbpx Ida Lorentzens «Bloodlines» (2021)

Ida Lorentzens «Bloodlines» (2021)

Ida Lorentzens Bloodlines, 2021, maleri © Ida Lorentzen / BONO 2021. Foto: Halvard Haugerud

De som kjenner Ida Lorentzens kunstnerskap, vil, når de skal se et nytt verk av henne, sannsynligvis forvente seg interiører uten mennesker og studier i innsiden av levde rom. Gjerne med noen solstråler lekende over linoleumen, som en av mange nikk til den danske maleren Vilhelm Hammershøis delikate portretter av eget hjem i Strandgate i København. Vilhelm Hammershøi er en kunstner som Lorentzen har et nært forhold til. Men i sommer fikk vi se en annen side av Lorentzen. Ikke fordi hun tok et steg ut av heimen, men fordi hun oppfant et malerisk perspektiv på bruken av hjemmet og hva det forteller om oss som vi ikke hadde sett før.

På utstillingen Historien om 12 malerier (NB står frem til 10. oktober) ved Norsk Folkemuseum på Bygdøy har hun nemlig laget et stedsspesifikt verk. Også dét har hun gjort før – på den stadig pågående utstillingen på Nyfossum ved Blaafarværket, hvor interiørmaleriene speiler stedet de befinner seg. Men denne gangen er det en litt annen optikk hun har valgt seg. Utgangspunktet er det såkalte Raulandshuset på Norsk Folkemuseum, som etter sigende skal være det eldste (det er fra rundt 1200), bevarte beboelseshus i tre i verden. Mellom disse veggene har mennesker elsket, spist og dødd i generasjoner. På dette gulvet har de gått, liten og stor – og det er denne beboelsesflaten Lorentzen henter frem. Det er akkurat dette mønsteret Lorentzen løfter opp ved å male det, og plassere det midt i rommet. Hun vil vise oss hvordan gulvet, med sine lange sprekker og kråketær, har bokført livet som har blitt levd i dette huset.

Gulvet er vanligvis en flate vi ikke levner særlig mye oppmerksomhet, men denne gangen er det gulvflatens historiefortelling som kommer i fokus. At skjønnhet kan forenes med arbeidende, elskende, sovende og døende på denne måten er gripende. Det er vakkert, og det kunne gjerne vært et abstrakt maleri, om vi ikke hadde visst at disse linjene nettopp er en dokumentasjon og direkte uttrykk for levd liv. Gjennom sitt blikk for gulvslitasjen i dette huset har Lorentzen dessuten skapt en mer allmenn betraktningsvinkel, hvor vi kan oppdage slitasje som noe livsnært og avslørende. Kanskje vi til og med vil se på skrubbemerker og skår i gulv og vegger i våre egne hjem som noe interessant, forbundet med oss som bebor rommene ?

Stikkord