Ceal Floyer: Auto Focus

Ceal Floyer, Auto Focus, 2002. Foto: Christian Tunge.

En gammel lysbildeprosjektor står og lyser tomt mot en hvit vegg. Et postkortstativ er tilsvarende tomt. En kvittering fra super’n, hengt på den hvite galleriveggen, viser en handleliste med utelukkende hvite varer. Små høyttalere i et ellers tomt rom spiller en samplet og sammensakset strofe fra en sang av countrystjernen Tammy Wynette: So I’ll just keep on / til I get it right, om igjen og om igjen og om igjen... 

Dette er et lite knippe verk av den britiske kunstneren Ceal Floyer. Floyers kunst handler gjerne om fravær og forventninger, enten man leser den som mellommenneskelige erfaringer eller som mer kunstinterne betraktninger. Formspråket er minimalistisk og reduktivt, og opptrer til en viss grad som betenkninger over kunstrommets og kunstinstitusjonens koder – kanskje litt i slekt med den dansknorske duoen Elmgreen og Dragsets institusjonskommenterende installasjoner. 

Den som fikk med seg utstillingen Verket og gesten på galleri MELK i Oslo nylig, kunne ta både lysbildeprosjektoren (Auto Focus, 2002) og den poetisk såre Wynette-strofen (Til I Get it Right, 2005) nærmere i øyesyn. Auto Focus er, som tittelen antyder, et lysbildeapparat som lyser hvitt og tomt mot veggen mens det strever med å fokusere. Effekten er at bilderammen krymper og utvider seg i en gjentakende rytme, som om apparatet har hjerteslag og pust. Auto Focus viser på sorgmuntert vis en slags menneskelig side ved teknologien som også strekker seg utover det illustrerende ved et apparat som liksom «lever»; verket åpner for ettertenksomhet og refleksjon over utholdenheten overfor en nytteløs handling. I videre forstand kanskje også over forgjengelighet og aldring, slik den for lengst utrangerte lysbildeteknologien hadde startet sin uunngåelige ferd mot irrelevans i god tid allerede da verket først ble vist for snart 20 år siden. Floyer fanger den enslige apparaturens limbo, slik den er for evig fanget i sine siste åndedrag.

Floyers reduktivisme kan nok oppleves avvisende og kald på mange. I sin nakne enkelhet virker de trivielle gjenstandene desto sterkere, slik de jo allerede befinner seg tett på livet og vår hverdag. Floyer trenger bare å sette dem inn i en ny sammenheng, for å åpne blikket for at det anonyme og tilsynelatende intetsigende kan romme fortellinger fylt av liv og lengsler.

    Stikkord