Maleriets arbeidende kapital

OSL contemporary, Oslo
Ragna Bley
Serrated Tongues
Står frem til 22. desember.

En av maleriets «hemmeligheter» er at bildene gjerne blir bedre i takt med at man lar fargen få gjøre sitt, uten for mye gjennomtenkt innblanding underveis i arbeidsprosessen. Hemmeligheter er satt i anførselstegn, fordi det naturligvis ikke er snakk om noen hemmelighet, men tvert imot en åpenbar yrkesferdighet, kjent i alle fall siden impresjonismen. Med nittenhundretallets uttrykksfulle abstraksjon og fargefeltsmaleri, COBRA-malernes «spontane metode» og Munchs hestekur, ble denne sannheten stadig mer åpenbar. Og, må man si, fruktbar, inntil det gikk inflasjon både i gesten og i markedet i 1980-åras postmoderne nyekspresjonisme. Den spesielle ferdigheten i bearbeidelsen av fargen og stoffet man i tradisjonen har assosiert med «godt maleri» måtte med det i skammekroken. For 20 år siden var maleriet like dødt som 1990-åras havarerte kunstmarked.

Skru klokka fram et par tiår, og situasjonen er snudd på hodet. Én ting er at maleriet er tilbake, som investeringsobjekt og med en dose status også blant kunstverdenens mer kredible insidere. 2010-åras ny-materialisme og såkalte ny-modernisme eller neo-abstraksjon har hevet takhøyden adskillige hakk for hva som bokstavelig talt er gangbar materie i samtidskunsten, etter den postkonseptualistiske billedfiendtligheten som dominerte mye av 1990-åras og det tidlige 2000-tallets kunst.

Emblematisk generasjonsmaleri
Noe annet er at den nye bølgen abstrakt maleri vi har sett de siste årene i vesentlig grad er drevet fram av unge kvinnelige kunstnere, fra internasjonalt etablerte Ida Ekblad til up-and-coming navn som Jorunn Hancke Øgstad, Apichaya Wanthiang, Inga Sund Hofset, Marianne Hurum og Ragna Bley, alle født mellom 1978 og 1988.

Sistnevntes utstilling Serrated Tongues på galleri OSL contemporary kan sies å være emblematisk for det som etter hvert tegner til å bli et signifikant maleri for 2020-åra. Svenskfødte Bley har hatt en rakettkarriere, og har ved flere anledninger blitt trukket fram i allmennpressen som investeringsobjekt og en av landets mest lovende unge kunstnere. I møte med hennes sju malerier og et utvalg miniskulpturer montert innimellom lerretene – avstøpninger i steinpulver av diverse trivielle bruksgjenstander – er det lett å skjønne hvorfor. Maleriene har en umiddelbar autoritet og tiltrekningskraft. De tre store bildene måler halvannen ganger to og en halv meter ­– et selvsikkert, større enn kroppen-format, som tradisjonelt kan være en utfordring å håndtere for langt mer erfarne malere enn 35-årige Bley.

Materiens egenverdi
Den maleriske metoden inviterer riktignok til å blåse opp det fysiske omfanget. Etter hva jeg forstår er bildene malt liggende, der tyntflytende farge blir sprayet eller helt over bomullsstoffet, og deretter bearbeidet med diverse redskaper av varierende grovhet, eller også med kunstnerens bare hender. Bildet av Bley i atelieret, som prydet oppslaget om henne i livsstilsmagasinet D2 tidligere i år, viser kunstneren i aksjon med en stor fordriver og stort armslag. Det er neppe tilfeldig at scenen minner om et av de de kjente fotografiene av Helen Frankenthaler i arbeid i 1960-åra; i nyere tid har hun blitt trukket fram som en sentral figur i den ellers så macho New York-skolens abstrakte ekspresjonister fra etterkrigstiåra.

Frankenthaler er et mer enn relevant historisk forbilde for en generasjon kvinnelige kunstnere som ser ut til å ville bringe modernismens heroiske abstraksjon inn i vår tid. Bleys arbeidsmetodikk fremstår som en miks av tilfeldighet og planlegging, eller et samspill mellom spontanitet og kontroll om man vil, som åpner for at remedienes iboende egenskaper får et friere spillerom. I hvert bilde er den maleriske utfoldelsen holdt under strengt oppsyn, ved at store lerretsflater står rene og ubesudlet av malerens handlinger. Motivene har innslag av plantelignende former og primitivistiske dyrefigurer som hinter mot noe både biologisk og naturnært, og i videre forstand mot instinkter og urkraft.

Serrated Tongues kan kanskje oppleves som et estetisk statement om prosessens og materiens egenverdi, og en anerkjennelse av fargen og stoffet som maleriets «arbeidende kapital». Det er i så fall en konklusjon som på sikt bør vise seg mer fruktbar enn hypen rundt unge maleres potensial som finansielle instrumenter.