Bjarne Asp anmelder Joar Nangos utstilling i Nasjonalmuseet - Arkitektur På utsiden brenner bålet

Mitt første møte med Girjegumpi er rundt bålet på åpningen 15.oktober. Et byens bål på utsiden av museet, og over oss, en åpen trekonstruksjon bundet sammen av et strammebånd. Samtalen flyter fritt rundt det varme bålet, og plasseringen av en bålplass på utsiden av selve museet er vellykket. De som allerede er på innsiden, titter ut på oss utenfor og vi rundt bålet ser inn på den verden som er samlet der inne. Vi er inne i varmen, men samtidig plassert på utsiden av felleskapet.

Gumpi er en flyttbar gjeterhytte på meier, Girje betyr bok. Sammensatt er Girjegumpi både boksamlingen, men og den konstruksjonen biblioteket fraktes i. Girjegumpi er et nomadisk bibliotek som har vært ute på reise helt siden festspillene i Harstad i 2018. Denne gang gjester det Oslo og Nasjonalmuseet - Arkitektur, og her inne lukter det skog og treverk. Biblioteket baserer seg på en dynamisk samling av over 400 bøker samlet av arkitekten og kunstneren Joar Nango (f. 1979), som med dette skaper en rik plattform for å diskutere hva samisk arkitektur kan være. Første gang jeg så Joar Nangos kunst var på documenta 14 i Kassel tilbake i 2017 der han blant annet stilte ut sin egen varebil, eller et rullende studio og ideen om et nomadisk teater. Den røde, lett slitne varebilen, utstilt som kunst, sitter igjen som et tydelig minne.

Slump og tilfeldigheter
Girjegumpi er presist plassert i senter av Sverre Fehn sin glasspaviljong. Bibliotekets bøker er oppdelt i 24 kategorier, samlet i et kartotek av Astrid Fadnes. Hver kategori har fått sin hylleplass i biblioteket, og her er det ikke vanlige reoler som du henter bøkene fra. Bøkene er stilt ut på sammensatte og unike montere som tidligere er benyttet andre steder. En del er Sverre Fehn sine utstillingsmontere som helt siden 1979 har støttet middelaldersk kirkekunst inne på Historisk museum i Oslo. En utstilling som nylig - i oktober - ble tatt ned, rett før Gurjegumpi skulle monteres; et slumpetreff og en tilfeldighet som beriker installasjonen. Lånt er også Iver Jåks utstillingsarkitektur fra De Samiske Samlinger i Karasjok. Jeg kjenner igjen reproduserte sokler tegnet av Lina Bo Bardi etter utstillingen Casa de Vidro. Lino Bo Bardi i dialog med Sverre Fehn som ble vist på Nasjonalmuseet – Arkitektur våren 2017.

Det er befriende å se en utstilling der ikke en eneste monter er laget spesielt til installasjonen, men som er satt sammen av ulike komponenter fra ulik tid til en samlet helhet.

Improvisasjon som et nomadisk grep
Hele utstillingen er montert i løpet av tre uker, der resultatet ikke var planlagt og der improvisasjon som et nomadisk grep er benyttet. Dette er en kollektiv utstilling og har oppstått som et samarbeidsprosjekt: her er andres kunstverk, egne kunstverk og objekter sammenstilt i tilsynelatende salig blanding. Stadig vekk oppdages nye lag og tilrettelagte steder for fordypning i bibliotekets kategorier.

En anbefaling er å slenge seg ned i Girjas seahka, en liggesekk av Anna-Stina Svakka som er utført av gjenbrukte gruvebukser, skuterklær og duodji-materialer for å se på Pca-TV #5, 2021: On the gumpi. Girjegumpi er og i seg selv et viktig innspill i debatten rundt det å gjenbruke det vi har.

Joar Nango har lykkes i å skape et glimrende bibliotek i paviljongen til Sverre Fehn, der alt det menneskelige, levde og naturlige er dratt inn. Der mellomrommet mellom by og utstillingsrom er bevisst utnyttet, her er blant annet en lydinstallasjon av Anders Rimpi. Dette er et bibliotek som er umulig å ta inn i løpet av to eller tre besøk, men heldigvis står utstillingen Girjegumpi. Samisk arkitekturbibliotek helt til februar 2022 - før ferden går videre til Helsinki.

Tid for bålkaffe
En ting må kommenteres til slutt. Hvorfor er det kun sikkerhetsvakter som møter meg en søndag formiddag på Nasjonalmuseet – Arkitektur? Hvorfor er kafeen lukket og nedstengt, like ubenyttet som bålplassen utenfor? Hva med å få fyr på bålet og servere litt kaffe til en museumsgjest? Denne ytre rammen er nemlig ikke et nasjonalmuseum verdig, der utallige samtaler, diskusjoner og møter rundt et bord totalt glipper.