fbpx Hustru, husmor og heks – Ursula Reuter Christiansens kunstnerliv

Hustru, husmor og heks – Ursula Reuter Christiansens kunstnerliv

Installasjonsfoto fra utstillingen Jeg er mine billeder – mine billeder er mig av Ursula Christiansen. Foto: Cecilie Nissen.

I boka Sten i floden sier Ursula Reuter Christiansen at «min kunst udspringer direkte af mit liv.» Og i utstillingen Jeg er mine billeder – mine billeder er mig på Kristiansand Kunsthall ser vi et ærlig og ufiltrert livsløp gjenspeilet i kunsten.

Kristiansand 
Ursula Reuter Christiansen 
Jeg er mine billeder – mine billeder er mig 
Utstillingen er produsert av Kristiansand Kunsthall og Oslo Kunstforening.
Utstillingen vises i Kristiansand Kunsthall til 30. desember og i Oslo Kunstforening mellom 29. januar og 27. mars, 2022.

Kunst er liv og liv er kunst

Ursula Reuter Christiansen (f. 1943) ble født i Tyskland under krigen med en far som var soldat ved Østfronten. Barndommen var preget av savn, av bestefarens klassiske boksamling, og en mamma som fortalte eventyr om hekser, ulven, og pepperkakehuset. Fra årene på Kunstakademiet i Düsseldorf hos Joseph Beuys fikk hun impulser til å tenke tverrfaglig, og samlivet med komponisten Henning Christiansen resulterte i en rekke felles utstillinger, filmprosjekter og performancer. Fra 1970-tallet har basen vært den danske øya Møn, uten at Reuter Christiansen har mistet kontakt med strømninger i samtidskunsten. I utstillingen presenteres Reuter Christiansens liv kronologisk fra det feministiske maleriet på 1970-tallet, via det heftige maleriet, til installasjonspregede arbeider fra 2000-tallet.

Ursula Reuter Christiansen: No more services, 2005, olje på lerret. Foto: Cecilie Nissen.

Mamma på hylla

Maleriene fra 1970-tallet tematiserte kvinnepolitiske spørsmål. De skildrer hjemmelivet med lekende barn og en frodig hage, men rommer også en uttalt protest. Som det humoristiske Hyldemor (1977), der en vakker pin-up versjon av en mor er lagt hjemme på hylla mens livet foregår utenfor kjøkkenet. Mor er parkert. I Aftensmad (ukjent årstall) leser vi ironisk om viktigheten av «aftensmad», og verket Platte strejken (1976) oppfordrer til «tallerkenstreik». Flere verk er malt på masonittplate, og har innslag av hverdagsgjenstander som kakeformer og tallerkener. Dette tilfører et uvørent, hverdagsliv preg som understøtter det personlige i protesten. Selv-portræt om natten (1977), der Ursula stirrer ut på betrakteren fra et nattsvart dyp, står frem som et alvorlig manifest: jeg sitter i fellen, men jeg skal male – om det så er om natten.

Ursula Reuter Christiansen: Shelf Mother / Hyldemor, 1977, olje på lerret. Foto: Cecilie Nissen.

Det grenseoverskridende

Maleriene fra neste livsfase er mer grenseoverskridende, både teknisk og innholdsmessig. De er holdt i en mørkere palett, og er malt uvørent og ekspressivt. I Berliner Mauermusik (1989-90) fra Berlinmurens fall bobler overflatene med uro og opprør. Vi ser inn i en verden som kollapser. Verket Mummified Rat (1995) med morbide rester av en død rotte, barnekjolen i collagen Berta (1988), samt gamle vintage-fotografier er med på å forsterke en emmen stemning av stivnede verdier, og et klaustrofobisk behov for endring. Serien La Chambre med lignende klaustrofobiske intensitet har sammenfiltrede menneskekropper i skjærende farger. Serien er inspirert av Jean-Paul Sartres novelle som tar opp ekteskapets forbannelse. Dette er klassiske ny-ekspressive verk med en intens nerve.

Heksesabbat og utviskede ansikter

Verkene fra 2000-tallet har en enda dypere eksistensiell klang, med temaer som kvinnens kroppslige forfall, det okkulte og døden. Motivene fra barndommens eventyr dukker opp som en truende mørk heksesabbat. I Witches’ Sabbath (2021) danser neon-fargede hekser mot sort bakgrunn. I No More Service (2005) ligger kvinnen utstrakt med djevelhorn og hengepupper for å signalisere at hun ikke har mer å tilby. Og lerretene i Washed Out Faces (2021) henger til tørk, mens ansiktene svinner hen. Det er en mer resignert, og også olm kvinnerolle, som kommer til uttrykk i disse siste verkene. Hun er ikke bare mor og kone, men også heks og demon. Utstillingen viser en kunstner som kjempet for sin plass gjennom 1970- og 80-tallet, freste fra seg på 90-tallet, for så å finne en sannere form utover på 2000-tallet. Dette minner om et livsløp som mot slutten finner en mer avklart form. Slik blir utstillingen en fortelling om et kvinneliv som skaper sterk gjenkjennelse.