En hyllest til gran og furu

Dropsfabrikken, Trondheim
Erlend Leirdal og Tore Hansen: Tore Hansen og Erlend Leirdal
Utstillingen står til 22. november 2021

Til forrige utstilling som fant sted ved Dropsfabrikken i Trondheim hadde kunstner Per Kristian Nygård fylt gallerirommet med en modell av sitt barndomshjem. Huset var laget av gran, teak og furu og utført i en imponerende størrelsesskala på 1:3. Det er nesten så jeg forventer at den oppkvikkende lukta av grantre skal henge igjen og bli en del av nåværende utstilling også, for det er nettopp skog som er omdreiningspunktet når Erlend Leirdal (f. 1964) og Tore Hansen (f. 1949) nå stiller ut sine verk sammen.

Mennesket i naturen

Mens Leirdals treskulpturer er plassert rundt omkring på gulvet, dekkes veggene av Hansens malerier og grafikk. Mest iøynefallende er maleriene som breier seg selvsikkert ut langs veggflatene, de største er på to meter i høyden og bredden. Motivet som går igjen hos Hansen er trær i forskjellige farger og former, gjerne malt på en sort bakgrunn. Spesielt påfallende er treet i akrylmaleriet Vintergran. De tunge, isdryppende greinene strekker seg mot nattehimmelen og fremstår tunge og ruvende. Bildet hinter stumt om en større flora av bugnende vekster, som muligens befinner seg rett utenfor lerretskanten. Flere ganger opptrer også en menneskeskikkelse, som i maleriet Solnedgang, hvor en person bærer en øks over skuldra. Figuren er malt nesten helt sort, mens bakgrunnen er gnistrende oransje og litt ruglete. Både Hansens menneskeskikkelser og trær er grovt forenklet, og i bildene hvor begge elementene opptrer sammen, er personen på høyde med trærne. Bortsett fra å være et rent kompositorisk grep, så kan dette være en måte å sidestille mennesket og naturen på.

Tre som form

Leirdal er mer variert i sine motiver, men også her opptrer treet overalt – som materiale. Treet ligger til grunn for både de kompakte og avrundede formene i Hijo de alfarera og den kantete og høyreiste skulpturen Dom dagarna inget särskild händer. Sistnevnte består av to tynne påler som huser et reir av tjukke treknagger. Skulpturen ser ut som en liten del av en skigard hvor de liggende plankene har blitt snurpet sammen på midten. Andre verk av Leirdal er langt mer figurative, som for eksempel Den supernostalgiske sleden, som ser ut som den er hentet rett ut fra et folkeeventyr. På en enkel slede hviler en sokkel hvor det er skåret ut et tjern, med vekster som gress, sopp og grantrær rundt. På en grein overfor vannet sitter en fugl og titter ned. Alt er utformet i tre. Det eventyrlige understrekes av størrelsesproporsjonene, soppen er eksempelvis mye større enn trærne.

Estetisk helhetsopplevelse

Til sammen danner Leirdal og Hansens kunst et slags tablå, en helhetlig scene hvor det er fort gjort å lese verkene i sammenheng med hverandre. Midt i rommet troner likevel et blikkfang: En rund, knallgul form lyser opp blant jordfargene som dominerer ellers. Yellow Stone er utført i et heltrestykke av lerk, og ser ut som en diger, overmoden sitron med rynker og rifter i “skallet”. Den er lekent og organisk utført, kvalitetene og formbarheten til treverket får komme til sin rett samtidig som fantasien slippes løs. Det er i det hele tatt noe befriende upretensiøst ved denne utstillingen.

På overflaten

Jeg savner likevel noe mer, og jeg lurer på hva utstillingen egentlig ønsker å formidle. Den utstråler åpenbart en kjærlighet til naturen, men så stopper det liksom der. Hansens menneskefigurer, der de vandrer stumt blant grantrærne, kan fort bli litt sentimentale. Leirdal er tydeligst i sitt politiske budskap med skulpturen Solastalgia. Skulpturen viser et liggende, stilisert menneskehode i eik som åpner munnen i et skrik, og tittelen er lånt fra det vi på norsk kaller solastalgi: En tilstand hvor man lider av klimasorg og depresjon knyttet til tap av natur. Temaet er svært aktuelt og interessant, men det blir banalt når det bare kommenteres med et illustrativt hyl. Utstillingen på Dropsfabrikken fungerer som en hyllest til naturen, men gir ikke noen større forståelse av den prekære situasjonen vi tross alt befinner oss i når det gjelder tap av artsmangfold og klimaforandringer.