Hilde Mørch intervjuer kurator Ingvild Krogvig ved Nasjonalmuseet. Storebrands Sol LeWitt-gave til Nasjonalmuseet

Nasjonalmuseet har fått verket i gave fra Storebrand, der det frem til nå har vært et «permanent» veggmaleri i deres bygg på Filipstad i Oslo. Verket ble gjenoppført i løpet av seks intense uker i august og september i år. Nasjonalmuseet blir det første museet i Skandinavia med et mer permanent veggarbeid av Sol LeWitt. Det er installert i Salongen i museets andre etasje, med vindu mot Museumsplassen og den gamle Vestbanen. Kunstavisen har snakket med Nasjonalmuseets kurator Ingvild Krogvig om verket og Sol LeWitts spesielle metode.

Hvordan kom overføringen av verket fra Storebrand til Nasjonalmuseet i stand?

Det hele begynte i 2009 da Storebrands hovedkontor flyttet fra Filipstad til Lysaker. Et stort veggmaleri av Sol LeWitt, som hadde blitt oppført i 1998, ble stående igjen i foajeen da flyttelasset var gått. De nye leietagerne ønsket ikke å beholde maleriet. Da begynte Wenche Volle, som på det tidspunktet var kunstrådgiver for Storebrand, nå kurator her ved Nasjonalmuseet, å lete etter en arvtager som kunne redde verket.

Hele åtte år skulle gå før Nasjonalmuseet i 2017 fikk overrakt verket i forbindelse med Storebrands 250-årsjubileum i 2017. Ikke selve veggen selvsagt. Det museet fikk var et sertifikat som forklarer hvordan verket skal lages, og en nydelig, håndkolorert skisse av veggmaleriet i en eske, produsert av Sol LeWitts studio.

Å finne en egnet vegg til et så stort verk var ikke lett?

Nei, vi skjønte raskt at vi ikke kom til å finne en vegg på 35 meter, som var dimensjonene hos Storebrand. Men vi hadde en lang, frittstående vegg i Salongen, og etter hvert kom vi til at det ville være en god idé å la LeWitts maleri fortsette rundt hele veggen, slik at alle figurene fra Storebrand ble ivaretatt. Siden vår vegg var et par metere høyere enn Storebrand, måtte tegningene skaleres på ny. Resultatet har blitt et verk som vaker mellom veggmaleri og frittstående skulptur.

Hvem utførte arbeidet?

Da vi startet opp tidlig i august i år kom det to representanter fra LeWitts arbeidsteam i Europa for å lede arbeidet. I tillegg rekrutterte vi seks studenter som gikk eller nylig hadde gått ut fra KHIO.

Den store overraskelsen var hvor enormt arbeidskrevende og nerdete maleprosessen var. Alle formene er tegnet opp med snor og blyant, ingen projeksjoner er brukt. Hvert fargefelt består av opp til 16 lag med farge: sterkt utvannet akrylmaling fra Lascaux, som LeWitt selv kalte ink. Enkle koder i skissen angir hvilke fargekombinasjoner hvert felt skal ha. Gjennom ulike kombinasjoner av rød, gul, blå samt grå fremkalles de helt riktige fargene gjennom overlappende strøk.

LeWitt laget også nøyaktige instruksjoner for hvordan fargepåføringen skal foregå. Andrew Colbert og Nicolai Angelov fra stiftelsen sto for opplæringen av studentene, men også vi på museet ble satt inn i prosedyrene. Malingen påføres med forskjellige strøkstyper: en «wipe» – som Colbert sammenlignet med den man gjør når man polerer bilen, og en klappebevegelse, som LeWitt kalte «boom boom». Klappebevegelsen er den som tilfører hver fargefelt struktur og bevegelse.

Kan du si noe om Sol LeWitts arbeidsmetode og prosess? 

Sol LeWitt var opptatt av at veggmaleriene ikke skulle ha noen signatur, verken hans eller de som utfører det. Siden alle håndterer de fargedynkede klutene forskjellig, måtte tre-fire personer jobbe på samme felt samtidig. Stående tett på store stillas som ble rullet bortover fra et fargefelt til et annet, trykket de inn malingen med kompakte bomullskluter i raskt tempo. Arbeidet med en LeWitt-mural krever med andre ord ikke bare enorm presisjon, men er også krevende rent fysisk.

LeWitt var en generøs person, opptatt av at veggtegningene var kollektive prosjekter, og at de som realiserte dem spilte en avgjørende rolle. Men opprinnelig handlet den konseptuelle metoden, som han første gang beskriver i Paragraphs on Conceptual Art i 1967, om å fjerne det subjektive elementet som har vært immanent i så og si all kunstproduksjon. Metoden går i korthet ut på at den idéskapende fasen skilles fra den utførende: «All planlegging og alle avgjørelser gjøres av kunstneren i forkant, mens selve utførelsen kan overlates til andre.» Slik ble kunstneren frigjort fra det å beherske et håndverk – noe som fortoner seg som litt paradoksalt med tanke på den håndverksmessige presisjonen LeWitts egne veggtegninger og - malerier etter hvert forutsatte.

For LeWitt var det viktig å distansere seg fra de regulative idéene i det ekspressive maleriet, som var så dominerende i USA på 1960-tallet; idéen om maleriet var et åsted for kunstnerens følelser, dyrkingen av kunstnerens hånd og signaturstil. Metoden han utviklet skulle bidra til at kunstverket ble ”emosjonell tørt”. Det var en avstandstagen fra kunsten som «et uttrykk for kunstnerens følelsesliv», eller som en kilde til «emosjonelle kick», for å bruke LeWitts egne formuleringer.

Fortell litt om idéen om «outsourcing» av kunstproduksjonen.

Idéen om å «outsource» produksjonen av et kunstverk var fullstendig fremmed for de aller fleste på 1960-tallet, selv om det hadde vært noen små drypp i den historiske avantgarden. Et av de tidlige eksempler er László Moholy-Nagy som bestilte fem emaljemalerier av en skiltfabrikk i 1922, og lot fabrikken skape maleriene etter telefoniske instrukser. Men det var først med konseptkunsten at denne typen depersonalisering av kunstproduksjonen ble en styrende idé for en hel kunstretning.

Ideen om at kunstneren ikke nødvendigvis trengte å befatte seg med den fysiske realiseringen av verket kan LeWitt ha fått allerede på 1950-tallet, da han jobbet som grafisk designer for den japanske arkitekten I. M. Pei i New York. I ettertid påpekte han at en arkitekt normalt ikke graver fundament og legger murstein, men som LeWitt konstaterte: «He’s still an artist». Kort sagt, arbeidsdelingen mellom arkitekten, bygningsarbeiderne og ingeniørene er noe LeWitt kan ha tatt til seg inn i disse store veggarbeidene.

Kan du si noe om utviklingen i Sol LeWitts «wall drawings»?

Noe av det som er spennende med LeWitt, er å se hvordan disse veggtegningene utvikler seg - etter de første arbeidene ble til i 1968. De første årene er veggtegningene preget av konseptkunstens puritanske estetikk, skapt som de er av tynne blyantlinjer.  Opprinnelig ble de tegnet med linjal, men allerede i 1970 dukket det opp et «humant», menneskelig nærvær i streken. Da døde Eva Hesse av kreft, bare 34 år gammel. LeWitt hadde vært Hesses mentor og venn i flere år. Et par dager etter dødsfallet begynte han å tegne en håndtegnet strek, en ikke-rett linje som han kalte «båndet mellom ham selv og Eva». Eva Hesses kunst inneholder sjelden helt rette linjer, så der er det et lite biografisk og emosjonelt element som sniker seg inn – selv om selv om han hadde proklamert at han ville bort fra kunstverket som et åsted for følelser.

Hvis man studerer veggtegningene over tid, de ble jo til over et spenn på 40 år, ser man at det er en stadig utvikling over mot nye former, teknikker – og etter hvert også farger, selv om hovedprinsippet, denne konseptuelle metoden – skillet mellom idéfasen og realiseringsfasen – består hele tiden.

Speilet arbeidenes strenghet personligheten hans?

Den strengheten tror jeg ikke har så mye med personligheten å gjøre. Men jeg kan ikke si noe sikkert om hvem Sol LeWitt var, siden jeg aldri traff ham. Han døde i 2007 etter lang tids sykeleie. Han skal ha vært ganske rastløs, og det viser seg nok i måten å lage prosjekter på. Han laget et nytt konsept til hvert verk, noe som ga ham en mulighet til hele tiden å gjøre små endringer og bevege seg videre. Mitt inntrykk, basert på noen få personlige kilder, er ikke en person preget av rigiditet. Han var kjent for morsomme one-linere, og noe av det siste han sa til kona Carol på dødsleiet var «If anyone ask, tell them that my best works is yet to come». En ironisk replikk, tror jeg, men den sier noe veldig basalt om menneskelig streben og ønske om å en evig fortsette.

Hvor omfattende er Sol LeWitts produksjon av veggtegninger?

Han skapte over 1260 forslag til veggtegninger, hvorav over 1000 ble realisert. Noen ble laget til kortvarige prosjekter i gallerier og biennaler, mens andre hadde mer permanent karakter.

Salongen i Nasjonalmuseet er et fantastisk rom – med et stort vindu med utsikt til Akershus festning og fjorden.

Ja, det er et flott rom, og foreløpig er LeWitts vegg det eneste kunstverket man kan se utenfra. Et blikk inn i hva Nasjonalmuseet er; en beholder for kunst – og det eneste innslaget av farge på utsiden, hvis man ser bort fra villvinen.

Hva skjer med verket i Storebrands lokaler?

Det er der fortsatt, men skal males over i løpet av høsten. Men iler man bort, er fortsatt mulig å oppleve det.

Besøkte LeWitt noensinne Norge?

Han var i Norge på 1950-tallet og oppsøkte blant annet Vigelandsparken.  Derfra sendte han et postkort til moren med et bilde av monolitten med påskriften: "It is very fine stuff".  At han selv skulle ende opp som en skaper av monumentale kunstverk er jo litt morsomt.

Sol LeWitts postkort til sin mor fra Vigelandsparken da han besøkte Norge. Foto: The Lewitt Collection.

Hva slags påvirkning har Sol LeWitt hatt på norske kunstnere?

Han deltok med en stor veggtegning i en utstilling Paul Brand, Dag Skedsmo og Terje Roaldkvam hadde i Drammen Kunstforening i 1989. De tre norske kunstnerne hadde en gruppe, et utstillingsfellesskap kalt 3+1, for konkret og minimal kunst – et alternativ til nyekspresjonismen, det vil si Neue Wilde og transavantgardens inntog på den norske kunstscenen på 1980-tallet. Brand, Skedsmo og Roaldkvam inviterte forbilder som Carl Andre, Richard Long og Sol LeWitt til å delta i utstillingene, og introduserte dem dermed for et norsk publikum. Sol LeWitt selv kom ikke til utstillingen i Drammen, men sendte en tegning i posten som ble realisert i utstillingen.

Dette veggmaleriet ble gjenoppført i forbindelse med Tegnebiennalen i 2016, men den ble malt over da biennalen var over. Så museets veggmaleri er det eneste permanente verket du kan se i Oslo, ja i Skandinavia. Selv sa LeWitt at han ønsket å skape noe han ikke ville skamme seg over å vise den berømte freskomaleren Giotto. Mitt håp er at både Giotto og LeWitt titter på den nye versjonen av Wall Drawing #839 i det nye Nasjonalmuseet med et godkjennende nikk.