Intervju med Klaus Schuwerk Bygger for evigheten

NB. Saken er oppdatert 27.09. 2021, klokken 10.00.
Noen av arkitekt Klaus Schuwerks uttalelser i dette intervjuet krever en samtidig imøtegåelse. Se Rune Bjerkås, avdelingsdirektør Åpning 2022, nederst i saken.

Kunstavisen fikk møte arkitekten som hevder at alt han har lært, har han lært av eldre arkitektur. Museet åpner 11. juni neste år. Grunnet covid og samfunnets nedstengning har mye forandret seg siden sist han var i Oslo - for 18 måneder siden. Schuwerk har i disse månedene kommunisert med Nasjonalmuseet fra sitt kontor i Napoli i Italia. Underveis har det, slik mange kjenner til, vært flere uoverensstemmelser mellom arkitekt og museum.

Hva er ditt hovedinntrykk etter tre dager med befaring i det nye Nasjonalmuseet?

Jeg er ekstremt lettet over at hoveddelen – omtrent 98 % av den solide arkitekturen – er utført og god. Jeg er veldig fornøyd med det. Men det er fremdeles endringer som bør gjøres. Jeg ble i dag lovet at det ville bli fikset, men at det er vanskelig å få gjort noe med omtrent 2 %. For eksempel er det en del rundt inngangsområdet som ikke er fullført etter tegningene, både ute og inne; blant annet er handicap-knappen for å åpne døren stygg, den skal ha den samme profilen som de andre dørene. Det er slike små ting som er veldig viktig for helheten. Og her i hjørnet på broleggingen foran bygget har stenene ulike gråfarger. Det vil imidlertid bli fikset. Og så håper jeg at eiketreet, som er det andre som er forsøkt plantet på plassen foran museet, vil overleve. De har lovet å ta vare på det. Videre er det flere bestemmelser som er gjort og som jeg ikke er glad for – for eksempel tregulvet i biblioteket og tregulvet i auditoriet - som rett og slett er galt.

Det har gjennom byggeprosessen vært høy temperatur og en del diskusjon. Du har kjempet kamper med både Statsbygg og Nasjonalmuseet. I fjor truet du med å trekke deg fra hele prosjektet. Hva skjedde og hvordan har det landet?

Det er en veldig trist historie. Mens vi på et tidspunkt fikk forståelse og støtte fra Statsbygg, jobbet den nye ledelsen for Nasjonalmuseet praktisk talt mot bygningen. I stedet for å fremme god arkitektur, kan det synes som om de ikke engang vet at arkitektur er en kunstart og en del av vår kultur.

Spesielt i det avsluttende arbeidet, men ikke bare, klarte de å ødelegge viktige områder med upassende møbler, skjermer og skilting, middelmådige benker i utstillingen, utdanningsområdene og så videre. Vi hadde allerede laget tegningene - som for eksempel skiltingen på fasaden; en oppgave som arkitekter har utført siden romertiden. I utgangspunktet foreslo vi et skilt med fine og elegante bronsebokstaver for skiltet «Nasjonalmuseet» i nærheten av hovedinngangen. Svaret vi fikk var «Hva, kan vi ikke engang få plassere skiltet på fasaden slik vi liker». Bygningen har en eleganse som skiltene burde fulgt opp. Det bør alltid være arkitekten som lager skilt til en bygning. Det er en del av arkitekturen, selve «finishen». Den vulgære utformingen og plasseringen av skiltet vi kan se i dag ble presset gjennom med arroganse. På dette tidspunktet begynte jeg å tvile på meningen av all innsats. Mitt håp er at feilene kan bli rettet en dag.

De vurderer fortsatt en del bord, som jeg håper vi blir invitert i dialog til. Normalt skal alt i et nasjonalbygg som dette være utført av arkitekten. I går hadde jeg den glede å gå gjennom bygget, rolig og meditativt, med Ulf Grønvold, tidligere direktør for Arkitekturmuseet. Men jeg spør meg selv om åpningen kan bli en suksess - uten at disse rare, billige valgene som ikke harmonerer med helheten - blir påpekt av den internasjonale pressen?

Jeg antar at kontrasten mellom Astrup Fearnley Museet og Nasjonalmuseets eksteriører og interiører etter hvert, for mange, vil fremtre som tydelig og interessant. I stjernearkitekten Renzo Pianos museumsbygg, som sto ferdig i 2012, er eksteriøret formet som en interessant skulptur, særlig sett fra sjøsiden, mens utstillingsrommene derimot kjemper om oppmerksomhet med kunsten. I det nye Nasjonalmuseet synes det som om kunsten – og formidlingen av denne - er satt i høysetet, med gode rom uten bygningsmessige forstyrrelser - og at eksteriøret formidler soliditet, tyngde og elegant enkelhet – et bygg for evigheten.

Ja, jeg er ikke en star-architect. Jeg har aldri ønsket å være det. Arkitektur og kunst må integreres. God arkitektur er en del av kunsten. Hvis bygget er bygget med gode materialer og blir godt vedlikeholdt og restaurert, kan det vare langt inn i tid, nesten udødelig. Mange av de bygningene som i dag oppføres som økologiske bygninger er en vits. De er de mest uøkologiske bygningene som finnes og vil nok ikke vare lenge. Kvalitet må settes i høysetet for at arkitektur skal vare. Hvis dette bygget er en del av den nasjonale arven om hundre år, er det en suksess for meg. 

Fra Nasjonalmuseets interiør. Foto: Ina Wesenberg / Nasjonalmuseet.

Hvordan oppstår den overordnede idéen til et bygg og hva er filosofien bak det nye Nasjonalmuseet?

Det er som om idéen alltid har vært der, og – hvis du er heldig – klarer du som arkitekt til slutt å avdekke idéen. Med andre ord – som mennesker er vi i stand til å forstå, tegne og derfor avdekke skjønnheten i sirkel. Ingen, ikke engang en gud, er i stand til å finne opp en sirkel.

På samme måte - jeg vet jeg at det høres veldig rart ut - men på en eller annen måte har Nasjonalmuseet alltid vært der. Bygningens kompleksitet i forhold til en sirkel får den til å fremstå som en oppfinnelse. Men det er en illusjon. Faktisk har den alltid vært der som sirkelen, bare mindre perfekt.

Når og hva fikk deg til å utdanne deg til arkitekt?

Det var helt tilfeldig. Jeg ville faktisk studere kunst. Mens jeg forberedte meg på det, begynte jeg å studere arkitektur, og ble fascinert av det.

Dine tanker om hva et museumsbygg er og skal være?

Det offentlige museet har kun eksistert i litt mer enn 200 år. Sammenlignet med arkitekturens opprinnelse, som går mer enn 6000 år tilbake, er museer av nyere dato. Helt fra begynnelsen av har museet vært et sted for bevaring av vårt kollektive minne. Jan Assmann har vist at kultur fra de tidligste kulturene og opp til våre dager er alt en gruppe mennesker eller samfunn ønsker å huske. Det kulturelle minnet holder gruppen sammen og gir den en viss stabilitet. Et museum ment som kulturminne som knytter oss til fortiden, nåtiden og fremtiden. Vi bevarer og tenker på objekter av betydning som var, som er og som vil være.

Hva kjennetegner god museumsarkitektur?

Et museum bør ha rom med gode proporsjoner – menneskelige proporsjoner – hvilket for øvrig kjennetegner all god arkitektur. Det er vanskelig å beskrive. Det er lettere å kjenne det, føle det. Det er nesten som om veggene virker med en slags tyngdekraft på menneskene som beveger seg gjennom bygningen. Hvis disse kreftene er i likevekt, er alt i orden. Det skal være en glede å gå gjennom museet. Hvert rom skal «leke» med den besøkende, mens den besøkende under museumsvandringen kan «leke» med rekkefølgen av saler. Rommene skal kobles sammen og danne en slags symfoni, der dører og trapper har en avgjørende funksjon. Som i Nasjonalmuseet – der foajeen kobles til restauranten og bokhandelen, til den andre foajeen med aulaen og opp til biblioteket. Deretter beveger den besøkende seg opp trappene og gjennom samlingene – som topper seg som et klimaks i «alabasthallen» og takterrassen. Den besøkende bør være spilleren og i beste fall lytte til symfonien.

Jeg har vært på flere befaringer i det nye Nasjonalmuseet de siste to årene. Bygget gir assosiasjoner til ulike epoker og flere kjente, historiske byggverk: renessansebyggenes symmetri, rytme og balanse, takterrasser, piazzetta - og lyshallen kan minne om Parthenon, Hva betyr historien for deg?

Alt! Jeg vil si – med Mies van der Rohe – at alt jeg har lært har jeg lært av eldre arkitektur.

Trapperommene i bygget utmerker seg. De er helt spesielle, så avstemte og gode å bevege seg i. Hva er dine tanker rundt utformingen av disse?

Trapper er blant de viktigste og vanskeligste arkitektoniske elementene. Som med alt annet forteller bygningen i mitt «kulturelle minne» meg hvordan jeg skal tegne en trapp. Da jeg var fullstendig fordypet i utformingen av trappene, var det som om Karl Friedrich Schinkel satt ved siden av meg og fortalte meg hva jeg skulle gjøre. Ikke minst fordi de fantastiske trappeløpene i Domus Media, skapt av arkitektene Grosch og Schinkel, ligger bare noen hundre meter fra museet.

Nasjonalmuseet er påkostet og materialbruken unik. Det er kvalitet i alle ledd. Oppdal-skifer i fasaden, portugisisk marmor i lyshallen som går under navnet „alabasthallen“. Kan du fortelle litt om satsningen på materialene?

De riktige materialene er halvparten av prosjektet. De må være i harmoni med hverandre. Utfordringen er å føye sammen disse og å bringe å vekten ned på bakken.

Hvilke tanker har du til åpenhet og lukkethet i arkitekturen?

Jeg tror det er en fullstendig misforståelse. Mange synes åpent er positivt og lukket er negativt, og at glass derfor er positivt og vegger negativt. Synd at Roma og Venezia stort sett er laget med lukkede fasader og vegger, i motsetning til vår stygge, moderne glassverden. Jeg er ikke den eneste som er klar over denne misforståelsen. Det vet enhver god arkitekt. I sin bok The Fall of Public Man (2003) forklarer Richard Sennett hvordan den falske konklusjonen om gjennomsiktig glass oppsto.

Du fremstår selv som en kunstnerarkitekt. Hva betyr kunst for deg?

Det er et komplisert spørsmål. Først må jeg si at arkitektur er kunst. Arkitektur var en gang, sammen med musikk, kunstens viktigste disiplin. Jeg er veldig glad i ekte kunst.

Rune Bjerkås, avdelingsdirektør Åpning 2022, uttaler følgende i saken:

- Det nye Nasjonalmuseet er blitt et fantastisk museumsbygg med sterke kvaliteter og varige materialer. Arkitekt Klaus Schuwerks kompromissløshet har vært svært viktig for sluttresultatet. Som museum er det vårt ansvar å formidle kunsten til hundretusenvis av årlige besøkende på best mulig måte.  Vi er – og skal være – svært opptatt av funksjonalitet og publikumsopplevelse. Nasjonalmuseet har derfor samarbeidet tett med sterke fagmiljøer innenfor ulike designområder, for å sikre at publikumsopplevelsene blir best mulige i møtet med hele landets samling av kunst, arkitektur og design. Det er vi sikre på at publikum vil sette stor pris på når det nye Nasjonalmuseet åpner 11. juni 2022 og i tiårene etterpå.