Hva er god arkitektur i dag?

En anekdote om det å verdsette fortidens arkitektur

For en del år tilbake begynte populariteten til brutalistisk boligarkitektur i Storbritannia å stige, og dette ble reflektert i boligprisene. Dette var for mange overraskende: med enkelte unntak hadde de store boligprosjektene fra 60- og 70-tallet blitt oppført som visjonære sosialboliger i eksponert betong, som erstatning for slum. De opplevde raskt, og litt som drabantbyene her hjemme, en merkbar negativ utvikling i folkeopinionen. Manglende vedlikehold og økende kriminialitet brennmerket beboerne som underklasse.

Det har i ettertid blitt fremmet gode argumenter for at sosialboligenes fall var koreografert, i henhold til en konservativ politisk agenda. Britiske regjeringer fra slutten av 70-tallet og utover ønsket på forskjellige vis å bygge ned velferdsstaten. Dette innebar å bevisst la sosialboliger forfalle, samt kjøre svertekampanjer i media mot det som nødvendigvis utviklet seg til å bli nye slumområder. Sosialboligene ble slik et symbol på feilslått politikk, og et skrekkeksempel på hva som kunne skje om staten tuklet med markedet. Dermed banet man også vei for "Right to Buy", en nyliberalistisk politisk lovgivning innført av Margaret Thatcher i 1980. Den ga beboere i offentlige utleieboliger rett til å kjøpe hjemmene sine til en overkommelig pris. Uttrykket "Right to Buy" spilte nettopp på tidens positive assosiasjoner til personlige rettigheter og konsum: alle burde ha rett til å eie sin bolig, og selge den på et åpent marked. Beboernes «rett» til å gjøre om statlig eiendom til spekulasjonsobjekter vannet dermed ut hele sosialboligkonseptet.

Senere, på 2000-tallet, så man at mange av disse tidligere sosialboligene bli populære hos en ny, kulturelt bevisst og velutdannet kjøpergruppe. En kjøpegruppe som identifiserte seg med verdiene som opprinnelig hadde ligget til grunn for de estetiske valgene i arkitekturen. De så selve arkitekturen som en forlengelse av ambisjonene om en sterk velferdsstat og etterkrigstidens solidaritetstankegang og kunne derfor sette pris på bygninger som lenge hadde blitt uglesett. Holdningsendringen var selvfølgelig også delvis koreografert, gjennom prosjekter knyttet til gentrifisering: gårdeiere fikk inn kunstnere og andre urbane grupper som kunne gjøre bygningene hippe. Prisene på leiligheter som tidligere hadde vært ansett for å være på grensen til slum, gikk nå i været.

Alexandra Road Estate i Camden.
Foto: Alexandra Road Estate. Wikipedia.

Høydepunktet kom da Neave Brown, arkitekten bak beryktede Alexandra Road Estate i 2017 mottok RIBA (Royal Institute of British Architects) Gold Medal, den høyeste utmerkelsen for britiske arkitekter. Alexandra Road, et boligprosjekt i nord-London formet som en egen, introvert hovedgate, hadde tidligere blitt holdt frem som et skrekkeksempel på «ghettofiseringen» av sosialboliger. Neave Brown hadde aldri funnet arbeid i Storbritannia igjen, men ble nå hyllet for sine sosiale visjoner.

Hva kan vi lære av denne historien?

Jo, at arkitektur åpenbart ikke bare er den funksjonelle løsningen av et romprogram i en bygningsstruktur, men at arkitektur har et nødvendig surplus av iboende kulturelle verdier. Disse farger vår lesning av bygningene, og deres popularitet. Og viktigere: at disse verdiene ikke er gitte størrelser, men endrer seg radikalt i henhold til den samtiden arkitekturen oppleves i. «Historie» er det enhver tidsepoke finner verdt å påpeke i en annen. Selv om den nye verdsettelsen av brutalistisk boligarkitektur ble som et konsumprodukt – velferdsstatsarkitektur som selvrealiseringsprosjekt for en velstående, kulturell elite – hadde oppfatningen av arkitekturen likevel gått i en slags sirkel: fra bra, til dårlig, til bra igjen. Dette kunne bare skje fordi det var en lesbar kobling mellom bygningenes utforming og deres sosiale ambisjoner, noe som gjorde det mulig for de nye beboerne å gjentolke bygningene i henhold til en livsstil de ønsket å identifisere seg med. I tillegg er det selvfølgelig viktig at arkitekturen var bygget for å vare: vi må kunne anta at god arkitektur er den som får bestå.

Etikk og estetikk hånd i hånd

Spørsmålet om hva som er god arkitektur i Norge i dag, kan dermed omformuleres slik: hvilke sterke aspekter ved tidsånden har evne til å skape noe som fremtidige generasjoner også vil kunne vedkjenne seg? Hvilket arkitektonisk surplus skal få kjennetegne våre bygninger for fremtiden, og kan samtidig påvirke dagens marked i en positiv retning? Mitt uoriginale svar på dette er bærekraft. Den spanske arkitekten Inaki Abalos sa noe viktig: at for å få arkitekter virkelig interessert i bærekraft, må man også kunne ha seriøse diskusjoner om dennes estetikk. Dette gjelder nok flere enn bare arkitekter. Det vil være i utbyggeres og politikeres interesse å ikke bare fremme bærekraft som et «nødvendig onde», med tekniske løsninger forankret i lovverk. Man må i tillegg underbygge bærekraft som moderne livsstilsvalg, like estetisk som etisk. Vi ser nå at det «grønne skiftet» dukker opp i distriktenes visjoner for sin egen utvikling, og kommuner konkurrerer om å fremstille seg selv som mest «grønne». Og vi ser at utbyggere og arkitekter eksperimenterer med tiltak for å senke CO2-utslipp på vidt forskjellige måter: gjenbruk av materialer og bygningsmasse, bærekraftig trekonstruksjon, bærekraftige former for energitilførsel og oppvarming, helelektriske byggeplasser. For virkelig å bli en folkebevegelse må denne bærekraften videre promoteres som estetikk, som forankres i bygningene vi etterlater oss. Da vil kommende generasjoner kanskje også kunne vedkjenne seg dagens bygninger.

Vi må fokusere på levetid

I fremtiden vil man se på mye av bygningsmassen fra 90- og 00-tallet som bestående av skjødesløse og litt umotiverte forbruksvarer. Selv om dagens bygninger er energieffektive i bruk - de slipper ut veldig lite varme - er det lite samsvar mellom bygningenes korte holdbarhet og den energikrevende materialbruken. Et nøkkelbegrep er levetid. I bransjen regner man i dag mange typer levetid: teknisk levetid (hvor lenge hvert bygningselement kan bestå ved normal bruk), funksjonell levetid (hvor lenge er hvert bygningselement klarer å fylle sin funksjon), egnet levetid (hvor lenge er bygget som helhet egnet til sin bruk?), estetisk levetid (hvor lenge synes brukeren at bygget er fint?) og økonomisk levetid (når lønner det seg å rive for å bygge nytt, heller enn å restaurere?). I en ideell situasjon ville en bygnings estetikk vært tidløs, og bygningens konstruksjon fleksibel for bruksendring. Da ville bygningselementenes tekniske levetid – som gjerne uansett er den lengste – vært den eneste levetiden man trengte å vurdere. Man kunne fortsatt bygget i tunge, solide materialer med god samvittighet og sett bygningen eldes med verdighet. Men på et kommersielt marked er det mange faktorer som spiller inn, fra endrede tekniske reguleringer fra myndigheter til endrede estetiske krav fra bruker. I tillegg kan utskifting av billige materialer være rimeligere enn vedlikehold av dyre. Det har skapt en eskalerende bruk-og-kast mentalitet rundt bygningsmassen, og arkitekturen blir verken bærekraftig eller estetisk tilfredsstillende over tid. Det er denne tankegangen man må komme til livs.