I siste liten

Rune Johansen-huset er et gammelt hus midt i Henningsvær som Venke Hoff, eier av Kaviarfabrikken har satt i stand og tatt initiativet til. Boken som skal utgis er den åttende i rekken og skal utgis av Forlaget Press. Kunstavisen møter Rune Johansen for intervju i et stille rom på Engebret i Oslo. En fotograf som arbeider med en dokumentar om ham må vente utenfor.

Kan du fortelle om den nye boka og Rune Johansen-huset i Henningsvær?

Det som de to første årene ble vist av mine arbeider i Kaviarfabrikken i Henningsvær skal nå over i Rune Johansen-huset, et hus med mange gamle påbygg og rom overalt, og som passer veldig godt til min billedverden. Det er Venke Hoffs initiativ. Og i tillegg kommer en ny bok på Forlaget Press.

Det skjer mye rundt meg nå. I år har jeg foreløpig omsatt for 1,8 millioner. Videre har jeg utført fire utsmykkinger; den norske ambassaden i Washington, fiskeriministerens kontor, forsvaret i Sortland og Region Nordhordland Helsehus i Knarvik utenfor Bergen. I Knarvik kjørte jeg rundt i tre uker for å fotografere. Der var det imidlertid altfor vakkert; for mange hvite hus og yachter. Jeg klarte det til slutt, men jeg sleit. Videre har Equinor kjøpt mange bilder til et forskningsskip med flere kunstnere representert. Og nå er jeg i gang med å fotografere krematorier i forbindelse med en annen type bokprosjekt. Det har vært en jævlig lang og kronglete vei å komme dit jeg er i dag. Før stilte jeg mye ut i gallerier og kunstmuseer, men etter jeg ga ut disse bøkene, tok det helt av! Det smalt så skikkelig inn åt hælvete!

Bøkenes format skiller seg ut i mengden av bokutgivelser ...

Ja, jeg var først så sint på det formatet! Som fotograf skal du ha 1 x 1 meter, og så det blir ei lita bok på 18 x 18 cm. Så tenkte jeg faen! Men det var genialt. Det var det Forlaget Press kunne, det var nyskapende. Men det som har gjort at de har solgt så godt, var nok at jeg satt meg ned og skrev tekstene til bildene. Hadde det vært en vanlig billedbok, ville det kanskje ikke solgt så godt. Og så jeg som var en av «de beste» som strøk på ungdomsskolen i de fleste fag ... Det er jo en myte at man skal lide for kunsten, men jeg har gjort det. Bare for å understreke at veien frem har vært lang.

Fortell litt mer om den nye boka ...

For noen år siden kom jeg ut med en stor samlebok. I forkant hadde jeg materialet klart til den store boka, tekster og bilder. Forlaget Press ville imidlertid at vi skulle lage to bøker, en stor «coffeetable book» og en liten. På vei tilbake fra en tur til Island ble Hasselbladen min stjålet. Masse problemer med å få anmeldt dette. Skrev på Facebook før jeg satt meg på flyet at jeg var robbet - før jeg landet i Bodø. Alle tenkte på kameraet, ikke meg. Derfor heter den store boka Rune Johansen. Photographs 1991-2014 (Forlaget Press 2018). Den lille boka skulle egentlig vært utgitt for tre år siden, men på grunn av covid og mye annet, er den nå planlagt utgitt samtidig med åpningen av Rune Johansen-huset i Henningsvær. Det blir en liten bok med små historier.

Hva fotograferer du med i dag?

Jeg har et digitalt kamera og har også kjøpt et nytt Hasselblad, men får ikke til å bruke det på samme måte som før. Det gamle Hasselblad-kameraet og jeg var gift, og plutselig ble det revet fra meg. Samtidig var det et slags punktum for det prosjektet. En påminnelse om at jeg kanskje skulle forsøke å gjøre noe annet. Det kommer alltid noe godt ut av noe vondt.

Hvordan begynte du å interessere deg for foto og å fotografere?

Jeg har samlet på gamle amatørbilder helt siden jeg var liten. Jeg har jo problemer med å lese og skrive, men jeg så på bilder og samlet på dem. Det har alltid fascinert meg. Anne Kathrine Dolven og jeg har gjort en utsmykking sammen i det nye Stormen bibliotek i Bodø. Bakgrunnshistorien for den utsmykkingen er et gammelt fotografi av min tippoldemor og tippoldefar som sitter på en steintrapp i Beiarn (red. Salten kommune i Nordland). Tippoldefar sitter med en samisk komager (red. tradisjonelle samiske sko) som min tante hadde skrapet bort på fotografiet - fordi de ville skjule det samiske.  Anne Kathrine Dolven spurte om hun kunne låne fotografiet av meg, og så lagde vi utsmykkingen i lag. Den er hele åtte meter bred og har tittelen Skrapa komager. Jeg er kanskje naiv, men det er også min styrke.

Hva førte deg til kunsten?

Vi har ingen kunstnere i familien, bare arbeidsfolk. Jeg skulle bli sjømann. Da avisene begynte å skrive om meg, syntes ikke bestemoren min i Beiarn det var noe artig. Vi hadde ingen viktigperer i familien, vi skulle ikke stikke oss ut. Da jeg var barn sa jeg ikke så mye. Jeg stammet, og jeg fikk celebral parese i venstre arm og fot ved fødselen, men veldig lite. Jeg har vært heldig.

Jeg begynte med foto på 1990-tallet - da fotografiet begynte å bli anerkjent som kunstuttrykk – samtidig som det første kullet gikk ut fra Akademiet i Bergen med Mikkel McAlinden og flere. Jeg er imidlertid selvlært, har aldri gått på noe akademi. Det er en finsk fotograf jeg ofte blir sammenlignet med, Esko Männikkö, men jeg var før ham.

Jeg jobbet i Televerket i mange år, først som teknisk tegner, så tok jeg tekniker´n i Oslo – og ble anleggstekniker. Jeg hadde en fin jobb før det ble omorganiseringer. Jeg vantrivdes og ble heldigvis jeg sagt opp. Da jeg gikk til sosialkontoret for å registrere meg for dagpenger og så køen med folk som skreik, snudde jeg jeg og gikk ut. Dette skal jeg klare selv! Jeg gjorde litt reklame for å tjene til livets opphold, men det var for mye stress og vanskelig å kombinere med kunst. Så kom jeg etter hvert inn i et magasin som het Fjords med Per Heimly. Et magasin som vi kunstnere egentlig hata, men jeg sa ja. Det var et sted å kunne publisere, men uten at vi fikk betalt. Det var en periode da jeg var alene og kunne gjøre det.

Da jeg var 26 år bestemt jeg meg for å satse på kunsten. Jeg forsøkte å finne meg selv, skulle leve kummerlig i fotomiljøet, men ble mer deprimert enn inspirert. Jeg la det på hylla. Så fikk jeg et stipend på kr 8000 som jeg kjøpte et brukt Hasselbladkamera for, nederst på Karl Johan. Det har jeg brukt hele livet. Da jeg dro til Nord-Norge den sommeren - med Hasselblad-kameraet og et stativ - gikk jeg bare rundt og fotograferte det som var kjent for meg; slekta, husene og interiørene. Det skjedde noe den sommeren; jeg fant ikke meg selv, men fotografiet fant meg. Så gikk jeg over til foto og var i gang. I 2004 fikk jeg også GI (red. garantiinntekt/Statens kunstnerstipend).

Hvordan kommer bildene til deg?

Jeg kjører rundt med bil, ser noe interessant, og går ut av bilen. Jeg jobber veldig intuitivt.

Det er bare å spørre, kan jeg få ta et bilde av deg? Kunsten er å tørre å gjøre det. Jeg kan treffe en mann på gata og spørre. Men du spør bare en gang. Du kan ikke mase.

Men hvordan finner du de særegne eksteriørene og interiørene?

Det er bare tilfeldigheter. Det er hverdagen jeg er opptatt av. Det er lettere å få øye på det særpregete på landet enn i byen, men jeg tror faktisk det er vel så mye særpreget i byene. Det er bare lettere å få øye på – på landet. Da jeg jobbet for Telenor i Nord-Norge, fem år før jeg begynte å fotografere, var jeg inne i mange hus - rom, stuer, kjøkken og soverom. Jeg jeg sett så mange forskjellige hus, rom og personer. Kanskje ligger det noe der.

Amerikanerne var så lette å arbeide med - i forhold til de trauste nordlendingene. Det fant jeg ut da jeg jobbet med boka Da æ var i Amerika (2007). Ja, jeg tror faktisk de hadde kledd av seg hvis jeg hadde bedt dem om det! Jeg må vise til han Erik Bye, som var Amerika-fan. Da han var mest sint på Amerika, reiste han dit for å undersøke gærenskapen. Selv tok jeg kontakt med Sons of Norway i Minneapolis, ellers ingen research. Vi bare reiste rundt, en assistent og jeg – og et bankkort - og fant motiver. Var der en måned og møtte 35 norsk-amerikanere.

Du jobber etter en fast mal med Hasselblad. Hva betyr kvadrat-formatet for deg?

Det er veldig lett og vanskelig, for det har jo veldig lett for å bli symmetrisk, men det har fungert godt for meg. Det går rett på husene. Det er med kvadratet jeg har klart å kommunisere til både kunstnere og ikke-kunstnere. Det er en som har skrevet bok om «the center of photography» – om å fotografere med alt i sentrum. Det er en filosofi rundt det som jeg ikke har tenkt så mye på. Men jeg er ikke så belest. Skulle jeg gått på en kunstskole, tror jeg at jeg hadde ramla ut fort. Jeg passer ikke inn, tror jeg.

Hva er god kunst for deg?

Noe som rører meg på godt eller vondt. I et av verkene i Skulpturlandskap Nordland – i Beiarn – har en finsk billedhugger, Kari Cavén, stablet ved. Min bestefar skjønte ikke at det var kunst. Han hadde jo stablet ved hele livet. Og jeg kan skjønne ham. Men jeg synes likevel det er kunst. En venn av meg var innom en kunstneroriginal som bodde avsides i Beiarn, som jeg dessverre ikke fikk fotografere. Han fortalte at alle rommene i huset hans var fylt av ved, og at hans prosjekt var å fotografere hver vedkubbe med polaroidkamera før han brant dem opp. Det er stor kunst!

Mange av dine fotografier av hus i naken nordnorsk natur er så ribbet for detaljer, så minimale i sin form – og i sterk kontrast til mange av interiørene som er maksimale. Tanker om det? Er det ubevisst eller ikke?

Fotografiene skildrer en generasjon på landet som ikke var så opptatt av hvordan ting skulle se ut. Det skulle være funksjonelt, og det hadde ikke så mye å si om det var blått eller grønt. Da de innredet gjorde de det på sin måte. De er den glemte generasjonen som har jobbet på sjøen og tatt med seg ting hjem fra utlandet. Det skulle stilles ut, uavhengig om det passet inn eller ikke. Det var noe stort.

Det første kortet jeg lagde til en utstilling var i sort-hvitt, av en lampe. Jeg sendte det til min tante, der det sto utstilt på fjernsynet. Det med interiør og eksteriør – det maksimale og minimale - jeg har ikke tenkt på den kontrasten.

De minimale eksteriørene kan tidvis minne om Hanne Borchgrevinks abstraherte hus...

Ja, jeg kjenner godt hennes arbeider. Vi kjenner hverandre, har vært på besøk hos henne.

Mange av de små lokalsamfunnene langs kysten er i ferd med å forsvinne, og slik sett fungerer bildene og bøkene dine som verdifulle dokumenter og som historiebøker fra en samtid i rask endring. Hva tenker du om det?

Jeg pleier å komme i siste liten. I Amerika-boka, Da æ var i Amerika (2007), har jeg et bilde som heter I siste liten - av et bygg før det forsvant.

Hvilke kunstnere inspirerer deg?

Jeg er oppvokst med amerikanske Life-magasiner. Det var jo der de var, pionerene som representerte dokumentarfotografiet, med blant annet ungarsk-amerikanske Robert Capa. Et av mine yndlingsbilder er Eugenia Smiths The Walk to Paradise Garden (1946). De beste fotografene kom fra Øst-Europa.

Hvordan oppsto samarbeidet med Venke Hoff?

Jeg traff Venke under en åpning på Vestfossen Kunstlaboratorium for snart 20 år siden. Mannen hennes, Rolf Hoff, var tidlig ute og samlet bilder. Rolf presenterte meg for Venke, og det første hun sa var at «vi skal ordne et hus for bildene dine». Kaviarfabrikken, som åpnet i 2014, var egentlig ment for meg, men så ble det annerledes. Venke og Rolf har en viktig samling av samtidskunst som bør vises. De har vært veldig greie og hjulpet meg med så mye. Jeg får bo i Henningsvær når jeg er der, og Venke har trukket meg inn i to TV-programmer, både «Herskapelig» og «Kunstsamlerne». Nå er jeg blitt litt sliten, jeg har hatt «mine tyve minutter» med berømmelse. Jeg trives ved kjøkkenbordet i Steigen der jeg ser utover hele Lofoten fra kjøkkenvinduet.

Til slutt noen spørsmål til eier av Kaviarfabrikken, Venke Hoff.

Du har promotert Rune Johansens kunst i over ti år. Hva kjennetegner hans kunst?

Portrett av Venke Hoff. Foto: Dagmara Wojtanxicz.

Jeg har vist Rune Johansens bilder i Kaviarfabrikken i Henningsvær flere ganger og har promotert ham i over ti år. Den opprinnelige planen var å lage en fast utstilling i Kaviarfabrikkens første etasje og vise skiftende utstillinger av samtidskunst i andre etasje. Hele verden kommer innom Kaviarfabrikken, og det er mer enn interessant å se hvor enormt bredt Rune Johansens bilder når; fra de unge, kule og urbane til «vanlige» folk, forretningsfolk, kunstsamlere, kongelige og kunstfeltet. Jeg vet ikke om noen annen kunstner som gjør det. Kanskje handler det om nostalgi. Det er helt unikt! Han er en samtidskunstner som kommuniserer og treffer en nerve i tiden.

Hva er plan og fremdrift for Rune Johansen-huset i Henningsvær?

Siden åpningen i 2013 har Kaviarfabrikken vokst og utviklet seg, og det ble etter hvert klart at dette er to ulike kunstinstitusjoner med ulik profil. Da jeg kjøpte Rune Johansen-huset for noen år tilbake, og bestemte meg for å rehabilitere og bygge om, var det for å etablere et lite kulturhus i Rune Johansens ånd. Hans foto Skrapa komager blir et sentralt verk i huset, hvor vi også skal ha fokus på det samiske. Huset skal også brukes til andre kulturbegivenheter, som for eksempel boklanseringer og pop-up-utstillinger. Vi har imidlertid møtt mange tekniske utfordringer i byggeprosessen som har forsinket åpningen. Huset, som fra gammelt av heter Belsøygården, har en unik beliggenhet på Belsøyhjørnet, midt i et kryss i Henningsvær, med adresse Dreyers gate 12. Hjemmesidene er under arbeid.

Nå er det snart klart og vi kan begynne innredningen. Jeg er best på detaljer, så dette gleder jeg meg til. Huset har foreløpig arbeidstittelen Rune Johansen-huset, og skal være et visningssted for hans kunst, samt salg av bøker som er gitt ut om ham og produkter av ulike slag. Trolig åpner vi i november, men den offisielle åpningen kommer nok først i løpet av våren 2022. I 2024 er Bodø Europas kulturhovedstad, og da ønsker vi å lage en helt spesiell utstilling over Rune i Rune Johansen-huset