Intervju med Marianne Hurum På vei til Market Art Fair i Stockholm

Gratulerer med separatutstilling på ISCA, en fantastisk bokpris og nå deltakelse på Market! Fortell om tilblivelsen av den brunlige, stofftrukne kunstnerboken Marianne Hurum – Krabbe. Så utsøkt er den at den tok bronsje i den internasjonale kåringen Best Book Design from all over the World.

Den boka er et resultat av et samarbeid mellom de to designerne Carl Gürgens og Levi Bergqvist og meg. Gürgens kjente jeg fra før av fra et samarbeid om en Fanzine fra 2012, gitt ut på Torpedo Forlag. Ved monografien som skulle gis ut i forbindelse med utstillingen min på Lillehammer Kunstmuseum i 2019, foreslo Gürgens og Bergqvist å gjøre denne sammen. Hele prosessen oss tre imellom var som å lage kunst sammen, med utallige utvekslinger av bilder og ting vi syntes var visuelt inspirerende og som skulle prege visualiteten i boka. 

Marianne Hurum – Krabbe. Forside. Grafisk design: Carl Jürgens og Levi Bergqvist. Utgiver: Lillehammer Kunstmuseum, 2019

Innledningsvis sendte vi hverandre en del tekstiler, blant annet noen slalåmklær à la Alberto Tomba. Gradvis begynte vi å diskutere om ikke boken burde ligne en sigareske, at vi skulle ha det litt gøy med coffee-table-book-stilen. Inndelingen og utformingen av boken sånn den endte opp, er veldig bevisst. Det var for eksempel et ønske fra min side å holde tekst og bilder atskilt og slik ble det. At jeg valgte Maria Horvei og Ellef Prestesæter til å skrive tekstene til katalogen skyldes at dette er to skribenter jeg setter veldig høyt. Jeg måtte forøvrig forhøre meg litt blant designere om den bokprisen vi snakker om nå, før jeg skjønte hvor stor den var. Den siste som fikk en tilsvarende pris i Norge var Guttorm Guttormsgaard på 1990-tallet en gang.

Kan du si noe om hvorfor boken har ordet krabbe i tittelen?

Krabben er en slags maskin for komposisjonene ... Med maskin sikter jeg til at jeg gjerne innledningsvis i arbeidet bruker noen motiver som er mer eller mindre figurative, motiver som går inn og ut og som jeg bruker til de er ferdige med jobben sin i maleriene. Og så kommer det kanskje noen nye. Flytende maling, flytende uttrykk – jeg leter etter det. Dette setter jeg i forbindelse med hvordan jeg opplever at det er å leve, å tenke, å være. Krabben romsterer rundt på bunnen. Den er nesten kunstneren – det kan jeg føle.

Både dine malerier og skulpturer er gjennomgående veldig gledesfylte og tidvis morsomme. Har du et helt uproblematisk liv?

Ha ha, nei, nei. Men, jeg ser ofte på maleriene og skulpturene som løsninger på problemer. Jeg opplever at ting løser seg rent eksistensielt når jeg klarer å lage noe. Da blir det dypt, selv om det er enkelt. Jeg opplever det som enormt lettende hver gang jeg klarer å lage noe og tar det ikke som noen selvfølge at jeg får det til. Jeg opplever et stort alvor i forhold til arbeidet mitt. Jeg føler meg ikke som noen som mestrer maleri på det jevne, men er helt avhengig av å male. Så jeg fortsetter igjen og igjen.

Jeg ble litt nysgjerrig på tittelen på utstillingen på ISCA, FLO (The Tides) ...

Jeg tenkte på en åndelig flo og på en form for runners high som man også kan oppleve når man jobber med en ny utstilling og nye verk og er veldig høyt oppe i tempo – en slags maler high. I en sånn prosess kan man til slutt føle en form for flyt. Det er en åndelig erfaring. Og det ser ut som om det nå endelig blir åpenhet igjen for å snakke om dette. Noe jeg også er opptatt av, er at det går an å jobbe helt annerledes med maleri enn det folk rundt en gjør. Man kan orientere seg fritt, og det synes jeg at det er veldig viktig å huske på.

Skal du ha med deg noen av de arbeidene du viser på ISCA til Market?

Ingen fra den utstillingen, nei. Den står jo fremdeles. Til Market har jeg satt sammen et utvalg arbeider der mange er helt nye.

 Er du den type kunstner som bygger modeller av visningsstedet og planlegger hele utstillingen på forhånd?

Nei, det får jeg ikke så mye ut av, men jeg lager jo album med bilder og tenker mye på sammenhengen mellom rommet og arbeidene, men mest tenker jeg på sammenhengen mellom arbeidene. Nå har jeg fått laget noen elfenbensfargede rammer til maleriene, de er i pulverlakkert aluminium – det samme materialet som i skulpturene – og det er et poeng: de bidrar til å knytte maleriene og skulpturene sammen. Jeg tenker generelt om skulpturene jeg lager at de liksom bare har hoppet ut av maleriene. Jeg begynte å lage den type skulpturer da jeg skulle stille ut på Lillehammer kunstmuseum. Der er salen så stor og gulvet så blankt, nesten som vann. Jeg så for meg at skulpturene sto spredt rundt og speilet seg i vannet, som om de akkurat hadde hoppet ut der.  

Skjærer du skulpturene dine helt selv?

Nei, jeg drar over til Kampen Mek., tegner på store metallplater med sprittusj der og så skjærer Henning Labrå dem etterpå. Deretter pulverlakkeres de i Moss og så får jeg dem hit til atelieret, og står her og maler på dem.

Bruker du assistenter?

Jo, iblant bruker jeg assistenter. Jeg har Guro Nørsteng som studerer arkitektur og som hjelper meg med skulpturene når hun er hjemme fra Århus. Jeg har alltid hatt noen som kommer og går, mange forskjellige, men jeg gjør det meste selv.

Hvordan oppsto samarbeidet med gallerist Laetitia Queyranne og ISCA Gallery?

Gallerist i ISCA Gallery, Laetitia Queyranne, foran Marianne Hurums maleri Til våre døtre, 2021, akryl på lerret. Hurums maleri er utstilt i ISCA Gallery frem til 18. september. Foto: Mona Gjessing

Vi har faktisk vært i dialog ganske lenge, og da vi trappet opp samtalene føltes det ganske naturlig for begge å skulle samarbeide. Jeg er veldig glad for at det har kommet noen og startet et kommersielt galleri som kan representere. Laetitia har en internasjonal base og mye kommersiell erfaring – dette i tillegg til at hun er hands on og har erfaring både med kunstproduksjon og kunsthistorie. Det er veldig bra for Oslo når det kommer slike tilskudd.

Du har selv studert i både Sverige, Danmark og Norge. Apropos Market i Stockholm og Chart i København – det kan vel ikke være annet enn positivt at de skandinaviske landene styrker kontakten seg imellom, også hva gjelder kunstscenen?

Jeg opplever meg selv som ganske skandinavisk fordi jeg har kolleger i Skandinavia og fordi jeg holder meg orientert og har aktivitet i både Norge, Sverige og Danmark. Jeg stilte ut med et svensk galleri i vinter og kommende vinter skal jeg stille ut i Danmark. Så er det også sånn at mange av de kunstnerne som virkelig betyr noe for meg er skandinaviske, slik som Duda Bebek, Mamma Andersson, Torsten Andersson, Dick Bengtsson, Kristian Touborg. Jeg er selvsagt også opptatt av mange kunstnere utenom Skandinavia, slik som for eksempel Carol Rama, Chelsea Culprit, Stevie Dix, Milton Avery, Lisa Williamson, Charlie Roberts, Gracie Devito, Elisabeth Peyton, Alex Catz, Charlene von Heyrl. Ja, og tusen andre. Når det gjelder styrkingen av forbindelsen mellom kunstscenene i Skandinavia: mange kunstnere er der og har vært der lenge. En styrking av kontakten mellom institusjonene og at markedene også kommer mer med, vil selvsagt være bra. Og så er det mange opplagte muligheter der; til rikere tilfang både rent geografisk – lufte hodet uten å fly og være miljøsvin–, historisk, åndelig, og for å rykke i og utvikle ideer og strømninger i tiden. Og samtidig: skandinavisk forsøstring – en idé som er så gammel at den er ny!