Kan stjålne gjenstander snakke?

Den største nyheten i museumsverdenen for tiden må være diamant-tyveriet på Louvre. Hendelsen har en cinematisk kvalitet: Søndag formiddag 19. oktober kjørte fire tyver kledd som bygningsarbeidere en lastebil med montert lift opp til museets fasade ved elven. De kom seg opp til Apollo-galleriet i andre etasje, slo inn et vindu med en vinkelsliper, og brøt seg inn i to høysikkerhetsmontere. På få minutter stakk de av med åtte av de franske kronjuvelene – smaragder, diamanter og safirer som hadde tilhørt keiserinner og dronninger fra 1800-tallet. Blant de stjålne gjenstandene var et smaragdhalskjede med over 1000 diamanter som Napoleon hadde gitt sin andre kone, Marie-Louise, samt smykker med safirer og diamanter som hadde tilhørt dronning Marie-Amélie.  

Juveler verdt 88 millioner euro er fortsatt ikke funnet, mens Keiserinne Eugénies krone med 1354 diamanter og 56 smaragder ble funnet utenfor museet, skadet. Den franske filmskaperen Mati Diop la kort tid etter ut et bilde på Instagram av kronen og filmplakaten til dokumentaren sin Dahomey (2024) kollasjet sammen. Alle som har sett filmen innser poenget: museer i vesten består allerede av stjålne objekter. 

I Dahomey følger vi 26 kongelige artefakter som opprinnelige ble plyndret fra kongedømmet Dahomey (dagens Benin), av franske koloniherrer mellom 1892-94, i det de er i ferd med å returneres fra Musée du Quai Branly i Paris. Det skulle være den første av flere planlagte restitusjoner, men per dags dato befinner cirka 7000 gjenstander seg fortsatt i franske museer. Den første delen av filmen dokumenterer den omstendelige prosessen med å pakke, transportere, ferdigstiller et nytt galleri og etter hvert utstille objektene. Diop gir stemme til en av statuene, Kong Ghézo, formet som halvt menneske, halvt fugl, gjennom en voiceover skrevet av den haitiske forfatteren Makenzy Orcel. Statuen snakker om mørke, om tap, om å endelig se sollys igjen. Det er en påminnelse om at mange av disse objektene hadde en åndelig betydning i sine opprinnelige samfunn – de var ikke bare kunstgjenstander, men levende deler av ritualer og tro, bærere av immateriell kulturarv.  

Selv om koloniale plyndringer hovedsakelig var drevet av økonomiske interesser – gull, elfenben og edelstener har enorm økonomisk verdi – er dette bare en del av tapet. Generasjoner har vokst opp uten å kunne se, røre, eller leve sammen med sin egen kunst- og kulturhistorie. Gjenstandene var ikke bare rikdom, men del av det hverdagslige – i ritualer, på offentlige plasser, i møter med fortiden. Ofte passer de heller ikke inn i det vest-europeiske kunstbegrepet, nettopp på grunn av slike sammensatte funksjoner. 

Som i Atlantics (2019), Diops spillefilmdebut som vant Grand Prix på filmfestivalen i Cannes, opererer hun i grenselandet mellom det realistiske og det spøkelsesaktige. Dahomey er verken ren dokumentar eller fiksjon, men en hybridfilm som løfter spørsmål om repatriering inn i det animistiske. I likhet med debuten er også lydbildet her fremtredende. I debutfilmen hører vi et lydspor bestående av havets bølger som blandes med komponisten Fatima Al Qadiris elektroniske musikk – ofte hjemsøkende, beatløse komposisjoner med syntetiske strykere som skaper en drømmeaktig og mystisk klangbunn. I Dahomey har Wally Badarou og Dean Blunt laget et lydspor som pendler mellom det majestetiske og det åndelige. Musikken dukker opp sporadisk: enkle strengeinstrumenter og synther blandet med Kong Ghézos raspete stemme.