Der moralismen spiser kake

FILM
Perleporten
Premiere 1. september 2023
Norsk satirisk drama
Regi: Jonas Matzow Gulbrandsen
Foto: Marius Matzow Gulbrandsen
Skuespillere: Morten Løge, Miriam Pedersen, Per Kullerud, Kjersti Løken Stavrum, Maria Philipina Miclescu m.fl.
Aldersgrense 12 år

Da traileren til Perleporten skapte ramaskrik i Kristiansand, spisset kunstmiljøet ører. At filmens hovedperson angivelig var basert på en person fra byens alt-right-kretser som hadde markert seg i Kunstsilo-konflikten, vakte forventninger om satiriske spark og avsløringer. At det dreide seg om en lavbudsjettfilm spilt av amatører, der regissøren og hans fotografbror valgte en auteur-stil med lange tagninger og estetisk panorering, lød i kunstkretser snarere hjemmevant enn avskrekkende. Lever filmen opp til forventningene?

Lokale intriger
Historien er åpenbart fiksjon, selv om det hintes til faktiske hendelser. Noen bifigurer spiller personer som likner dem selv, som den rumenske tiggeren Maria Philipina Miclescu, og journalist og redaktør Kjersti Løken Stavrum, tidligere leder for Ytringsfrihetskommisjonen. Sistnevnte får æren av å levere en replikk som noe overtydelig uttrykker filmens budskap: «Hva er det jeg ser, moral eller dobbeltmoral?»
Replikken dukker relativt umotivert opp, noe som er symptomatisk for filmens konstruksjon. Litt for ofte bygger satiren på påstander, snarere enn det vi faktisk ser. Det kan virke som om lokale intriger er så selvsagte for regissør Jonas Matzow Gulbrandsen at han glemmer å få publikum med seg. Kanskje er Sørlandet fullt av skinnhellige kristne kremmere som konspirerer mens de spiser kake, men vi ville ha trengt flere og bedre eksempler for å bli overbevist enn lunkne familieselskaper med bordbønn.

Droner og donasjoner
Hovedperson er gründeren Trond (Morten Løge), som i første halvdel av filmen vekker overraskende sympati. Han spiller bort pengene på nettpoker og trav, onanerer foran porno mens kona ligger i naborommet og drømmer om å få barn, og skjuler for henne at han mister jobben. Men når han avsløres skifter perspektivet. Han blir en antihelt som kjemper for å reise seg, og hva passer bedre på kinolerretet enn dét? Motstrebende heier vi på Trond, mens han bygger opp et nettauksjonsfilma på ruinene av spillegalskapen.
Også formmessig er filmen på sitt beste her. Elektronisk spillmusikk trekker linjer mellom spillegalskapen og spenningen i å se budene renne inn. Sortimentet omfatter elektroniske leker, som byr på velkommen comic relief. Når Trond har fylt villaen med brune pappesker fordi han ikke har råd til lager, slår en drone seg på i en eske under middagen. Lyden vekker latter selv hos den kjølige, uttrykksløse og troløse kona Anne (Miriam Pedersen), et lykkelig øyeblikk som gir håp om at hellet har snudd.

Dessverre går det hurtig nedover herfra. Ja, Trond lykkes i å bygge opp firmaet, kjøper et ufo-liknende hus i skjærgården, og ser ut til å sikre plassen sin i storfamilien når kona blir gravid. Men snart blir han innhentet av sin hang til dårlige beslutninger. Han deltar i konas favorittprogram på TV, der ledere forbedrer sin kommersielle karma ved å donere penger til gode formål. I etterkant får han nyss om at tiggerne som fikk pengene bygger luksusboliger i Romania. Fulgt av byens populistiske varaordfører legger han ut på en reise for å undersøke saken. Men de er dårlig forberedt og ender med å glo altfor lenge på et hus fra en taxi, mens komikken reduseres til en buskis av sinte naboer, mørke smug og spilleautomater.

Parodi eller populisme?
Hvorvidt Trond er basert på sørlandsgründeren Einar Øgrey Brandsdal gir filmen tvetydige signaler om. Flere elementer likner, som suksessen med salgskanalene Netthandelen.no og Blivakker.no, og Facebook-gruppen Sørlandsnyhetene. Sistnevnte må ses i lys av de såkalte alternative nyhetskanalene som oppsto i kjølvannet av Donald Trumps seier i presidentvalget i 2016. I likhet med storebrødre som Resett og Document.no ble Sørlandsnyhetene anklaget for desinformasjon og kampanjejournalistikk. I Kristiansand førte nettsiden til regelrett kaos i politikken før lokalvalget 2019. Kunstsiloprosjektet nevnes ikke i filmen, kanskje fordi saken ble for komplisert til å passe i manusets rammer.

Derimot er reisen til Romania basert på en sann historie, uten at det rettferdiggjør hvor stor plass den får i filmen. Den langtrukne parodien på en roadmovie kunne ha vært erstattet av et dypdykk i mer utbredte sørlandske særegenheter, som forholdet mellom næringsliv og veldedighet. Hvor vanlig er det å donere en viss prosent av overskuddet til gode formål, slik blant annet turtøyleverandøren Stormberg er kjent for? Stormberg-gründer Steinar J. Olsen er blant dem som ble utsatt for hets fra Sørlandsnyheter. Det er lett å være enig i ønsket om å belyse dobbeltmoral hos samfunnstopper, men er det virkelig dette som foregår her? I motsatt fall risikerer filmskaperen å løpe populistenes ærend.

Sørlandsidyll i betong
Perleporten kunne ha blitt en gravefilm om falske nyheter, eller en satire over kristen dobbeltmoral. Den lykkes sånn passe med begge deler. Sørlandspietismens joviale sider, med kakefat og absurde omgangsformer, har vært parodiert bedre av andre, for eksempel i Even Hafnors prisvinnende novellefilm Small Talk (2015). Perleporten gir oss en betongversjon av sørlandsidyll, og minner om middelklasselivet andre steder. Små trehus ved vannkanten vises kun innrammet av ufo-husets panoramavindu, mens det generiske nabolaget med kubevillaer og robotgressklippere kunne ha ligget hvor som helst.

Det besnærende ved filmen er snarere et underliggende mørke, som får meg til å lure på om regissøren burde ha droppet humoren og tatt personene på alvor. At parodien sjelden blir morsom kan henge sammen med at undertonen kjennes bitter. Det kan virke som om Jonas Matzow Gulbrandsen ikke selv ser humoren i hjembyens intriger – og hvem kan klandre ham for det? Korrupsjon og falske nyheter er ikke nødvendigvis morsomt. Særlig når det kommer for nær, er det først og fremst mørkt.