fbpx Fanget av teorien

Fanget av teorien

Erling Moestue Bugge: Avantgardens subjekt, TILT # 7, omslagsdesign: Eller med a.

Hva er forholdet mellom samfunn og kunst? Hvordan oppstår kunstnersubjektet gjennom historien? Spørsmålene flettes sammen i Erling Moestue Bugges ambisiøse og teoritunge Avantgardens subjekt.

BOK
Erling Moestue Bugge
Avantgardens subjekt
TILT # 7 @Harpefoss hotell kunstarena 2021
Omslagsdesign: Eller med a
Omslagsfoto: Andrea Lange, Biff, analogt fotografi, 1995

Innledningsvis beskriver Erling Moestue Bugge sitt program slik: «[H]vordan påvirkes og møter kunstnersubjektet verdens endringer de siste tiårene, hva vil det, og hvordan kommer dette til syne i kunsten?»
Ikke småtterier! Og et stykke lykkes også Bugge med å sette hjulene i gang når det gjelder våre inngrodde tanker om subjektivitet og samtidskunst.

God på verklesninger
Moestue Bugge er god på å knytte epoke og kunstverk sammen, slik at de speiler hverandre og konkrete verk fremstår som en type utkrystalliseringer av samtiden.

Det postmoderne 80-tallet, med sin relativisering av tradisjoner, nyliberalisme og remiks av stiler, fokuseres gjennom verk som Lars Paalgaards tredelte rosemalings-verk, som «var en form for visuell anarkisme som signaliserte at subjektet nå – enten det ville det eller ikke – ble kastet inn i et symbolsk ustabilt «indre rom», uten støttepunkter i nedfelte, kollektive veimerker».

Det påfølgende 90-tallet byr på en repolitisering og sterkere fokus på felleskap og politikk hvor – som Bugge formulerer det – «Ansvarliggjøringen sto nå også som motsetning til et «postmoderne» subjekt, innviklet i krefter det ikke rådde over selv, i det digitale, i massekultur og statlig biopolitikk».

Slike betraktninger er klargjørende og observante, og Bugge trekker flere linjer som er originale og friske.

Løs komposisjon
Bokas sammensetning er likevel forholdsvis løs, spesielt kapitlet om GRAS/Victor Lind og – enda mer – avslutningskapitlet om fotografiet, virker for lite integrert i helheten. Denne teksten var forord til boka New Scandinavian Photography (Black dog Publishing, 2018), og det forundrer meg at det ikke er tatt flere justeringer for å få den til å passe inn i den nye konteksten.

Det er også verdt å merke at Bugge utelater sentrale kunstnere som kunne utvidet optikken i boka. Hva med de sporene av solidaritet man kan se i deler av Marianne Heiers institusjonskritikk? Slikt samsvarer ikke med Bugges blikk på kunsthistorien, hvor han henfaller til en venstreradikal tristesse – som er typisk for kunstsysstemet – hvor nyliberalismen og kapitalens vareform og konsumorientering har frarøvet oss vår subjektivitet og opplevelse av mening.

Dette blir litt skjematisk, og jeg savner et mer skjerpet blikk for verk som ikke samsvarer med forfatterens foretrukne fortelling.

Mangler innføring i det teoretiske rammeverket
Bugge glimter til i flere partier med oppfinnsom bruk av tenkere som Slavoj Zizek og Jean Baudrillard, men en del lesere vil antakelig også kunne fremmedgjøres og falle av lasset i møte med den til tider svært teoretiske terminologien i boka. Som, for eksempel, når Mostue Bugge diskuterer Victor Linds bearbeidelse av Knut Rød, som stod for deportasjonen av jøder med Donau i 1942, gjennom Giorgio Agambens tenkning:

«Rød er den totaliserende maktens figur og eksempel i sin underordning av subjektet til et objekt av ingenting. På den andre siden faller subjektet ned som en ingen-ting, anerkjent i sin annerledeshet som uhåndterlig åsted for en potensiell og fri utfoldelse.»

Jeg kjenner (og liker) både Agamben og Lind godt, men er usikker på hvor Bugge vil med dette. Det er mulig forlag og forfatter tenker at potensielle lesere er fortrolige med Agamben og lacaniansk terminologi – som brukes mye – men jeg har vanskelig for å forstå at man bevisst unnlater å forklare det teoretiske rammeverket bedre enn her. Teori bør jo være redskaper for å se klarere, men Bugge vikler seg inn i begreper som ofte fører til økt kompleksitet, snarere enn tydelighet og oversikt.

Best personlig
Aller best er Bugge når han blir personlig, som i en sekvens hvor han sitter i Oslo-marka og røyker en bønne (?) sammen med en venn – som innleder analysen av 00-tallets kunstscene. «Villniset ved Sognsvann rørte seg i demonisk liv. I en utbrent tømmerstokk, halvveis nedsunket i det mørke vannspeilet, snodde skapninger seg i den blanke asken; geipende troll med kjempeneser, munner som vred og vendte seg om til blunkende øyne på nye ansikter. Jeg så Tingen og Tingen blunket tilbake.» Denne scenen brukes som et prisme for kunsten som kommer: «abjekt kunst: fascinasjon for horror, skandaliserte og groteske former, nedrig tilsølte eller døde kropper.»

Det er her Avantgardens subjekt virkelig blomstrer og Bugges obsternasige fantasi knytter sammen kunsten, samtidsanalysen og tenkningen. Det er noen slike sekvenser i boka – deriblant en kostelig ferd over atlanteren med en forfylla sjømann – men det blir for lite av det.

Avantgardens subjekt har flere fine observasjoner rundt kunsten fra de siste tiårene, og mange lesere vil kunne bli klokere på samtidskunsten av å lese den. Summa summarum skjemmer likevel hangen til teoretiske eskapader helheten. Og når det gjelder analysen av kunstnersubjektets oppstandelse – som vi ble lovet skjerpet innsikt i – er jeg usikker på om jeg ble så mye klokere.

Stikkord