Våpen og skjold

Oslo
Kunstnernes Hus
100 ÅRS SAMLIV: det du kan se er det du kan forestille deg
Står til 2. januar 2022 

Som tidligere medlem av Unge Kunstneres Samfund er det klart at man møter markeringen av hundreårsjubileet med spesiell interesse. Utstillingen på Kunstnernes Hus, 100 ÅRS SAMLIV: det du kan se er det du kan forestille deg, er etter hva jeg kan forstå en blanding av kuratert framvisning av samtidskunst og en historisk utstilling. Skjellsettende verk fra UKS’ utstillingshistorikk, som Willibald Storns famøse Coca-Donald Samfunn – Ikke ta meg i 1969 og Kjartan Slettemarks minst like legendariske Vietnam-bilde som opprinnelig ble vist – og skjendet, av mann med øks! – i UKS’ glassmonter foran Stortinget i 1965, er blandet med nye produksjoner og enkelte innstikk fra aktuell, og i sammenhengen kanskje også noe uaktuell samtidskunst.

Essayistiske refleksjoner
Utstillingen kommer i selskap med en fyldig bok, Kvisten på grenen, grenen på treet – 300 sider med essay og et rikt historisk bildemateriale som tar for seg hele livet til den fortsatt vitale hundreåringen. For den historisk interesserte – og historisk interessert bør man være i en sammenheng som denne – er det boka som fanger den største oppmerksomheten. Her kan man lese seg opp på mange av UKS’ viktigste kamper og største strider. Fem essay tar for seg to tiår av gangen, fra starten på stiftelsesmøtet i oktober 1921 og kardinalambisjonen om å være et «våpen og skjold utad»; en nasjonal, kulturpolitisk aktør for unge kunstnere. Dessuten essayistiske refleksjoner på alt fra det teoretiske nybrottsarbeidet i tidsskriftet UKS Forum for samtidskunst, under redaktørene Stian Grøgaard og George Morgenstern i åra rundt 1990, og UKS-biennalens fire utgaver mellom 1998 og 2004, til kvinnerepresentasjon via Anna-Eva Bergmans utstilling i 1950 og kunstteoretikeren Jan Verwoerts møte med Oslo og UKS i nyere tid.

UKS som kunstsyn
Her er det mye gull å grave fram – om UKS som interesseorganisasjon, som galleri, og som et sosialt forum for kunstnere. Og man kan vel legge til som en identitet, siden et UKS-medlemskap ikke bare har handlet om tilhørighet til en fagforening, men også til et progressivt kunstsyn, ofte i opposisjon til det tidvis mer konservative Norske Billedkunstnere (NBK).

I alle fall er det slik jeg husker det, fra generasjonskonfliktene i kunstlivet i 1990-åra, og fra konfliktene om profesjonalisering og kunstsyn innad i organisasjonen utover på det institusjonskritiske 2000-tallet. UKS skal naturligvis være for de yngre og uetablerte, eller relativt uetablerte kunstnerne. Når du ikke lenger er ung kunstner – grensa gikk i alle fall i gamle dager ved passerte 42, mener jeg – skal du tre tilbake fra aktivt liv i organisasjonen, og i høyden opptre som støttemedlem i solidarisk ånd. Slik har UKS holdt seg på forfoten, og hindret at dominerende medlemmer trekker stigen opp etter seg i takt med, vel, stigende etablering.

Samiske perspektiver
I overlyssalene på Kunstnernes Hus er det også det historiske materialet som framtrer som mest severdig og interessant. Det har nok mye med konteksten å gjøre, at kunstverkene som drar til seg den umiddelbare oppmerksomheten kommer fra arkivene – nærmest etter prinsippet jo eldre jo bedre. Her er for eksempel en rekke malerier av Else Hagen fra 1948–50; ett av krigsåras styreleder Håkon Stenstadvolds motiver av UKS-medlemmers potethøst i 1945, og Jon Savios etsninger med motiver fra samisk hverdag og virkelighet i 1920-åra.

Det samiske perspektivet har for øvrig en framtredende plass i utstillingen, med Iver Jåks’ småskulpturer, Silje Figenschou Thoresens dominerende arkitektur av brukt byggemateriale hengende fra tau gjennom den ene overlyssalen – som spiller på en material-praktisk tradisjon i samisk design og byggeskikk – og Elina Waage Mikalsen og Magnus Holmens refleksjon omkring Alta-vassdraget og «La elva leve»-aksjonene rundt 1980, og dagens planer om avfallsdeponi i Repparfjorden.

Det lokale og historiske perspektivet
I en slik sammenheng oppleves innstikkene av samtidskunst utenfra for mine øyne mer som forstyrrelser enn som relevante tillegg. For eksempel britiske, tidligere Turnerpris-nominerte Tai Shani, er utvilsomt en betydningsfull kunstner. Det går likevel ikke tydelig fram hva hennes detaljrike, men i samtidskunstsammenheng også ganske konvensjonelle installasjon inneholdende glasskuler, diverse småskulpturer og et vannbad, egentlig har å gjøre i en fortelling som denne.

På Kunstnernes Hus ligger interessen i håndteringen av det lokale og historiske materialet. Legg i den sammenhengen merke til Marte Eknæs montering av utvalgte sider fra UKS Forum, Per Jonas Lindströms Kreative Kjøkken fra 1996, Joseph Beuys’ basaltstein og eik (som faktisk har en lokalhistorisk tilknytning) og smått legendariske Marius Heyerdahls skulpturelle eksperimenter i ulike materialer. Og få for all del med deg et eksemplar av boka.