Grubler over «livets dans»

OSLO
Galleri BOA
Terje Nicolaisen: RENTSNUK DANCING
Står til 12. desember

Utstillingstittel som vrir seg unna
I den komplekse filmen Som du ser meg (2012) av Dag Johan Haugerud slår hovedpersonen spilt av Laila Goody stadig vekk over til engelsk når hun blir nervøs og ting blir for vanskelig. Usikkerheten og frykten for en åpen konflikt gjør at hun ikke tør å si ting rett fram, men forkler sine meninger i utenlandsk språkdrakt. Uten sammenligning for øvrig tenkte jeg umiddelbart på nevnte strategi da jeg gikk inn døren til Terje Nicolaisens utstilling med en tittel som består av sammenføyningen av et norsk ord bakfram (Rentsnuk) og det engelske ordet for dansing. I Nicolaisens tilfelle er bruken av engelsk kanskje ikke uten nevrotiske konnotasjoner, men først og fremst stritter utstillingstittelen av motstand mot direkte og entydig tale. Sånn sett henger den godt sammen med Nicolaisens vedvarende utprøving av forskjelligartede tankemodeller og refleksjoner over kunstens egenart. Gjennom sin poetiske tilnærming åpner han stadig nye rom å reflektere over både kunst og liv. Og bare for å ha nevnt det: alle verkstitler i den aktuelle utstillingen på BOA har engelske titler.

I sin kunstneriske praksis er den konseptuelt orienterte Nicolaisen en mester i å rykke bort mening, i å overraske publikum med humoristiske og originale performancer, intervensjoner og arrangerte situasjoner, og å få publikum, mer eller mindre frivillig, til å knekke sammen av latter. Han gjør det også gjennom tegninger, maleri, skulpturelle objekter, funnet materiale og fremlegging av Proposals av ymse slag (over her: den innrammede teksten PM For a Day - Proposal for the Government (2021).

Kunst og kulturhistoriske referanser i fleng
Denne gangen, kanskje delvis på grunn av lengre tids ryggplager og påtvungne lidelser, ligger hovedvekten i utstillingen likevel ikke så mye i harselasen med, for eksempel, kunstinstitusjonens selvhøytidelighet eller vår kulturs opphøyde kunstnerrolle – to tidligere relativt yndete temaer – som i en (nesten) helt alvorlig undersøkelse av aldring, sykdom og tro – eller mangel på sådan.

Komposisjon og den sanselig utførelse av det enkelte utstilte maleri er gjennomgående tillagt større vekt enn tidligere, og åpenbart har Nicolaisen studert enkelte av kunsthistoriens mestere nøye. Vi finner formale likhetstrekk med arbeider av Andrea Mantegna (i Shower, 2021, olje og akryl på lerret), Henri Matisse (i det største verket i hele utstillingen, delvis gjengitt på forsiden: Me At My Best, blekk, «marker», akryl på papir) og Francis Bacon (i, blant annet, Suspended, 2021, olje og akryl på lerret).

Memento mori i tekstil
20 nye malerier der den sårbare kroppen er et gjennomgående tema, er ikke alt.  I utstillingen Rentsnuk Dancing har Terje Nicolaisen også lekt seg med å lage utkast til en fiktiv (?) kleskolleksjon. Mest interessant bruk av tekstiler i sammenhengen er imidlertid klær forvandlet til skulpturelle objekter. Stivet opp av trelim og akrylmaling står en blå bukse opp-ned (No Jeans, 2021) rett på gulvet. Likedan med en blekrosa skjorte (My Favourite Shirt, 2021) plassert i en krok.  Som tomme, rare skall står de i hvert sitt rom og minner oss om at menneskekroppen en dag skal opphøre. Ikke noe å komme i dansestemning av, med andre ord.