Sjeldent helstøpt om safe space

Utstillingen er kuratert av Bassel Hatoum, styreleder i Skeiv Verden. Det arkitektoniske konsept er utformet av Antoine Fadel, med Samer Hayek som koordinator. Foto: Fotogalleriet/Julie Hrnčířová.

Få utstillinger drar konseptet like langt som Fotogalleriet. I utstillingen Ta Plass er alt tenkt ned til den minste detalj – ikke av frykt, men med hensikt om å gå grundig til verks.

OSLO
Fotogalleriet
Ta Plass // SKEIV VERDEN; Ahmed Umar; Chai Saeidi; Damien Ajavon
Vises frem til 3. mars

I den aktuelle utstillingen presenterer tre skeive samtidskunstnere verk som sirkler rundt følelsen av trygghet i felles rom, utsøkt speilet av arkitekturens tematisering av rom, synlighet og normering.

Men Ta Plass er mer enn bare en utstilling. Sammen med Skeiv Verden har Fotogalleriet et offentlig program som strekker seg over syv uker, hvor ulike problemstillinger i og utenfor kunstfeltet blir gjenstand for samtale og performance. Samtalene skal foregå i galleriets lokaler hver fredag, hvor de i den etterkommende uken spilles av som en del av utstillingen. Slik forvandles galleriet til en offentlig arena for rykende aktuell diskusjon – i tillegg til å by på en sterkt visuell og interaktiv kunstopplevelse.

Ahmed Umar, Carrying the Face of Ugliness, 2018. Foto: Fotogalleriet/Julie Hrnčířová.

Unik arkitektur
Som vanlig er Fotogalleriet forfriskende lite redd for å gå «all the way» i sin totalrenovering av gallerirommet for den enkelte utstilling. Denne gangen har de blant annet flyttet inngangen fra hovedgaten til bakgården, hvor en lysende oransje trakt nærmest suger betrakteren inn. Innenfor venter en synsforvirrende passasje man må stavre seg gjennom før man møter selve verkene.

Det svært visuelle partiet, hvor rosa lysrør narrer øyet til å tro gangen er farget rødt og går i en kurve (i realiteten er den strak og oransje), minner om en rite de passage. Mange skeive erfarer en spesifikk type overgang i sitt liv, nemlig det å innse og forsone seg med sin ikke-heteronormative identitet – og den eventuelle offentliggjøringen av denne, det å «komme ut av skapet». Mellomtilstanden er beskrevet av mange som voldsomt desorienterende, men at den i etterkant har vist å lede rett frem – mot et mer autentisk liv.  

Etter å ha ledet betrakteren en spesifikk retning gjennom passasjen, og enkelte av Ahmed Umars verk, opphører normeringen og betrakteren går inn i et friere organisert utstillingsrom. Når så mye av skeiv kultur handler om å bryte med sosiale og kulturelle normer, blir det feil å skulle guide (normere) utstillingen fra start til slutt, forteller galleriets formidlingsansvarlig.

Fotografier fra Chai Saeidis verksserie Yareta Cannot Grow in Shade, 2021. Foto: Fotogalleriet/Julie Hrnčířová.

God balanse i form og uttrykk
Verkene til Ahmed Umar presenterer idéen om at en selv, som medmenneske, kan utgjøre et trygt rom. Fotografiene er intime og ladet med følelser, der de viser Umar stående foran ulike skeive sudanere, som på grunn av landets dødsstraff for homofili (inntil 2021) ikke føler seg trygge til å stå frem med sin identitet. Under det enkelte fotografi kan man lese ord fra personene selv, med varierende grad av desillusjon og håp for Sudans fremtid.

De to andre kunstnerne i utstillingen er Chai Saeidi – hvis fotografier viser de private rommene for fri utfoldelse av skeive og kjønnsflytende identiteter – og Damien Ajavon, som stiller ut tekstilverk. Mens Saeidis bilder av dansende mennesker har en lett og sprakende energi, er Ajavons tekstiler mer ettertenksomme i uttrykket, i sin bearbeiding av kunstnerens afrikanske tilknytning og arv. Med sine ulike kunstneriske grep og uttrykk fungerer verkene til de tre kunstnerne utmerket godt sammen.

Installasjonsbilde fra Damien Ajavons verk som nå vises i Fotogalleriet. Foto: Fotogalleriet/Julie Hrnčířová.

Ytterst presist og selvbevisst
Enkelte vil nok lese galleriets ettertrykkelighet som en redsel for å bli såkalt kansellert – i en tid hvor det rettes mye kritikk er mange redde for å trå feil og dermed bli skrevet ut av diskusjonen – men i mine øyne er det heller snakk om en ytterst sjelden presisjon. I min erfaring er det skuffende mange utstillinger som kommer til kort når de sikter på å tematisere diskriminering – det være seg mot skeive, melaninrike eller andre minoriteter.

Flere kunstaktører virker å mangle bevisstheten som skal til for å henge med i tiden, for eksempel rundt visse formuleringers og handlingers implikasjoner. Jeg mener det ikke er tilstrekkelig å kun presentere verk fra skeive kunstnere, akkompagnert med regnbueflagg og tidsmessige begreper, og hevde at det «utfordrer». Diskusjonen må dras videre. Det gjør Fotogalleriet, ved å aktivt formidle at samtalen ikke er avsluttet, og ved å mane frem kroppslige sensasjoner hos betrakteren på en måte som speiler de skeives eksistensielle grunnvilkår. Det er sylskarpt – og det hører til sjeldenhetene. 

 

    Stikkord