Fascinerende bilder av beskyttelse og fornyelse

OSLO
Munchmuseet
Solo Oslo: Sandra Mujinga
Utstillingen er første utgave av Solo Oslo, en serie soloutstillinger presentert i samarbeid med Talent Norge og Canica.
Kurator: Tominga O´Donnell
Står frem til 3. april

I det kjempemessige, mørke rommet projiseres bilder mot tre transparante vegger. Projeksjonen viser former og farger i kontinuerlig metamorfose; virvler, skyeaktige formasjoner og fargeansamlinger flyter rundt og trekker betrakteren inn mot et punkt innerst i kretsløpet. Musikken, eller kanskje «lydlandskap» er en bedre betegnelse, fordyper den sirkulerende, suggererende effekten. Den kverner rundt, bråstanser, før den igjen sprer seg ut, som en vifte – akkurat som formene i videoverkene.

Det faste punktet er en mørk mann med rastahår, som innimellom dukker opp i noe som kan se ut som krigsutrustning. Ikke av den moderne typen, dog, dette er tilsynelatende en miks av gammelt og nytt, kjent og ukjent: en hybrid med patronbelte og fremtreden som er en miks av ridder-rustning fra middelalderen, drakten skapningen fra Predator-filmene ikler seg, en uspesifisert superhelt-figur og afrofuturistiske science fiction-fantasier. Filmene projiseres fra tre kjempemessige S-formede figurer, som i likhet med karen i filmene er kledd med rustning.

Totalinstallasjon
Hva slags verden, hva slags forestilling, er det vi har kommet inn i her? Uansett hva «drømmen» måtte være, er den ihvertfall tilnærmet total. Jeg kan ikke huske sist jeg «glemte meg selv» på det viset jeg gjør i denne utstillingen – opplevelsen kan sammenlignes med å være på kino, muligens, eller kanskje sette på seg VR-briller, men forskjellen er uansett at jeg hele tiden tenker over hva jeg ser og at jeg ser, likevel, når jeg vandrer rundt i Mujingas installasjon. Fascinasjonen er sterk og verkets evne til å forføre er ganske så uvanlig i norsk utstillingsflora.

Jeg lar meg også more over at de vanlige ritualene når man er på pressevisning slukes av verkets fortellende fascinasjonskraft: jeg ser flere kjente kritikerfjes, men vi blir alle vandrende rundt i denne våkne drømmen uten å prate med hverandre. Vanligvis er jo denne type presse-gigs en fin anledning for å høre hvordan det går med kollegaene. I verste fall kan man til og med glemme kunsten et øyeblikk, om gjensynets glede er overbevisende nok. Ingen fare for slike adspredelser her; i Mujingas univers er alle opptatt med sitt. Vi blir statister i hennes fantasmogoria: vi blir skygger, som forlenges og krymper etter hvor vi er i rommet; eller alternative allianser, kanskje, for krigeren som dukker opp på veggene i rommet. Det ligger en skjebnens ironi i at kritikerkorpset inkluderes så grundig i kunstverket, for her er det ingen tvil hvem som er sjefen så lenge forestillingen pågår.

Foruten Zeenat Amiris tilhørende formidlingsprosjekt som løfter frem en alternativ betrakterrolle i museet – som handler om hva du erfarer, ikke det du kan – er ingen av oss blitt utstyrt med noen forklarende tekst på vei inn, noe som fører til at man gjør seg sine tanker uten pressemeldingens sedvanlige instrukser for hva man skal se og tenke. Det er ingen dum idé, for hodet durer i vei og henter frem de underligste assosiasjoner.

Skaper mange assosiasjoner
Jeg tenker et øyeblikk på at jeg ser innsiden av en muterende celle eller et virus, et tverrsnitt av en hjerne, en stilisert legemsinnside som metastaserer, før jeg, når krigeren eller superhelten igjen dukker opp i et glimt, kommer tilbake til kreaturet i Predator-filmene, som jeg ikke helt klarer slippe, fordi rastahåret til mannen i filmen minner så mye om hodetentaklene jegeren i disse filmene har – men også fordi, i forlengelsen av horrorfilmen-assosiasjonen, at han slekter på de undersjøiske uhyrene i H. P. Lovecrafts fiksjoner, som gjerne prydes med fangarmer fra et mørkt annetsteds.

Jeg tenker også på fremtidsvisjonene hos Samuel R. Delany, Octavia Butler og N.K. Jemisin, som på kreativt vis springer ut fra svartes historie, mytologi og kultur. Kanskje mest N.K. Jemisins The Broken Earth-trilogi, hvor nettopp det mest sikre – grunnen vi står på – hele tiden trues med å forandres.

Det er utvilsomt noe multidimensjonalt over disse verkenes mange virvler, som psykedelisk trekker deg innover mot foranderlige sentrum, og hele tiden pulserer, ekspanderer, imploderer, sprer og samler verdener, minner, tanker. Tids- og romreisen, som ligger så tett på hvordan frie tankestrømmer og minnearbeidets forgreninger, peker også mot hoppet fra et sted til et annet, veldig langt unna. Slike vi kjenner vi godt fra øyeblikkene romskipene fraktes i hyperspace i Star Wars-filmene, men også eksempelvis fra sluttsekvensen i 2001 - emn romodyssé, hvor 68-ernes syretripp fikk sin endelige og fullendte formulering som en reise ut av denne verden – og inn i dypet av hovedpersonens sjelsliv, som på samme tid er in a galaxy far, far away.

Miljø for nye tanker
Jeg blir gående i egne tanker og assosiasjoner, mens verket omslutter meg og ansporer alt jeg tenker og føler. Utstillingen forteller ikke egentlig en annen og ny historie, så mye som den skaper et visuelt miljø som setter betrakteren i stand til å gjøre det selv. Det er som om inntrykkene, over tid, akkumuleres som i en trykkoker og samler seg som kognitive og følelsesmessige sedimenter i hodet mens jeg ser. Denne utstillingen kobler erfaring rett inn i det emosjonelle registeret og vrir tankene inn i et nytt spor.

Kompleksitet brytes likevel mot permanens, når de sirkulerende og stadig foranderlige figurasjonene, som det er flere utgaver av her, brytes opp av de S-formede skulpturene filmprojeksjonen kommer fra. Disse standhaftige skulpturene er, kunne man si, utstillingens gallionsfigurer eller voktere der de kneiser i rommets grønnlige lys som sfinxer i slange– eller drageutgave. Filmbildenes flimring blir en forandringens kraft i forhold til de konservative, myndige og verdige vokterne. De pansrende metallplatene, som skulpturene er dekket med, er jo også en pendent til nevnte krigerfigur, som til sammen kanskje utgjør fotsoldat og generaler.

Denne vekslevirkningen i uttrykket mellom stillstand og forandring synliggjør og reformulerer et allment motsetningspar: beskyttelse og hardhet på den ene siden, og mykhet og fornyelse på den andre. En progressiv og eksperimenterende impuls settes opp mot det konserverende. Vårt behov for det som beskytter er like stort som behovet for eksponering og forandring, det vet vi alle, men jeg har aldri sett det uttrykt på akkurat denne måten før.