På tide å by opp til dans!
Den tidligere danserestauranten på Glomdalsmuseet i Elverum. Fotografiet viser hovedinngangen, der en gikk inn og løste billett (billettboden er der det står P). Til høyre var det garderober og toaletter, rett over restauranten og kjøkkenet som var plassert til høyre på plan to. Til høyre kan en skimte taket over amfiet, bakveggen til dansegulvet samt en lav murvegg som har kommet på et senere tidspunkt. Foto: Bjarne Asp.
I 1960 sto danserestauranten på Glomdalsmuseet ferdig, en utendørs dansearena med scene og en innendørs sommerrestaurant. Tegnet av arkitekt Are Vesterlid og interiørarkitekt Hans Østerhaug, som i 1962 mottok Treprisen i arkitektur (https://snl.no/Treprisen).
Sommeren 1982 ble danserestauranten avviklet og har siden blitt benyttet som museets driftsbygning der publikum ikke lengre har tilgang og vedlikeholdet har stagnert.
Sommeren 2021 parkerte jeg bilen, satt opp mitt lille campingbord og tok et glass til ære for arkitekturen. På museets parkeringsplass kom jeg i snakk med en eldre nabo som med entusiastisk stemme kunne fortelle hvilket liv det engang var der inne, en lokal festplass som på det meste hadde ca. 20000 besøkende i sommerhalvåret. Dagen etter snek jeg meg inn.
Danserestauranten er en raffinert og vakker bygning med presise detaljer og gode rom som glir i hverandre. Et svevende tretak båret av stålsøyler slipper lyset gradvis inn, og atmosfæren gir følelsen av å vandre inn i et gammelt japansk hus. Et amfi i plasstøpt betong med bordservering skiller restauranten innendørs fra den runde dansescenen nedenfor. Dansegulvet var opprinnelig omsluttet av et vannspeil og besøkende ankom kun via broer. Møblene er spesiallagde og fremdeles står det her og der henslengt noen nydelige krakker med sete av tre og ben av stål. Dette er et unikt bygg som er skapt til sitt formål.
Den tidligere danserestauranten på Glomdalsmuseet i Elverum. Fotografiet viser backstage (det lille volumet som stikker ut), baksiden av scenen og inn på dansegulvet, der en kan se laftekassen bli restaurert. Lenger inn kan en skimte amfiet i plassstøpt betong. Foto: Bjarne Asp.
Den står her fremdeles, mot alle odds. Byggets eier – Glomdalsmuseet – ville bestemt rive. Men takket være en iherdig kamp mot rivningsvedtaket ble bygget fredet i 2017. I museets årsberetning samme år står det at danserestauranten nå er omdefinert fra å være en driftsbygning til å bli et antikvarisk hus innlemmet i samlingen. Lite har imidlertid skjedd, og sommeren 2021 ble dessverre fremdeles dansegulvet benyttet som et verksted. Danseskoene er byttet ut med vernesko, der en av museets håndverkere setter i stand en gammel laftet bygning. Det er mer enn overraskende at et museum som forvalter vår historie og bygningsarv ikke evner å ta vare på sin egen nære og unike historie.
Vi snakker om et av Norges arkitektoniske høydepunkter som er en destinasjon i seg selv. Hva med å sette de spesiallagde møblene i produksjon? La folk igjen få oppleve dansepaviljongen slik den er ment å være.
