Kunstvandringer i byrommet

Gustav Svihus Borgersen: Kunstguiden. Utendørskunst i Trondheim sentrum
Museumsforlaget, Trondheim 2021
Fotografier ved Grete Britt Fredriksen

Kunst på fasader, i parker og gater, har lett for å bli lite annet enn del av møbleringen av byrommet. Ting som stort sett fungerer som stedsmarkører, men ellers blir oversett når vi er i farten. Denne guiden får oss til å stanse opp.
Boken hviler i stor grad på en kronologisk gjennomgang av kunsten. Skulle vi legge opp skulpturvandringen etter rekkefølgen det gir, måtte vi fly på kryss og tvers av sentrum. Les guiden med penn i hånden og lag din egen indeks over steder, kunstnere og verk. For oss som er godt kjent i Trondheim, er denne guiden en gave som åpner den for en virtuell vandring fra godstolen.

Hva og hvem skal stå?
På omslaget av guiden er gjengitt kunstnerduoen Elmgreen & Dragsets verk «Forventning», 2018. Skulpturen består av en hvitmalt skulptur av stål, som gjengir et hvitt draperi som tildekker noe ukjent vi med forventning ser frem til å få avslørt. Det gir Svihus Borgersen anledning til å reflektere over hva som bør løftes opp på en sokkel – enten det dreier seg temaer, historier, minner eller mennesker. Dragset er jo den mest internasjonalt kjente kunstner fra Trondheim, gjennom tidene. Kanskje bør han stå på sokkel?

Byen og menneskene
Mennesket er visstnok et flokkdyr, og byen er et resultat av behovet for at mennesker må møtes. Guiden introduserer oss for et rikt persongalleri av kjente og ukjente med poengterte, innholdsrike og korte tekster om deres liv, virke og betydning for byen. Visst er det hyggelig å møte Hjalmar Andersen, fosse frem med kraftige fraspark på isen i Kongens gate til lystig akkompagnement av Arve Tellefsens fiolinspill tvers over gaten. Svake toner fra minnesmerket over Otto Nielsen, en Kurér radio i betong med sangerens portrett i bronse, når oss fra Baklandet. Både Kong Haakon VII og Olav V er på plass, men kunstnerisk er det nok Nils Aas fremstilling av «Den siste Viking» i skikkelse av en fisker som troner over det gamle fiskemarkedet i Ravnkloa, som rager høyest. Men, det personmonument som gjør sterkest inntrykk, er en beskjeden skulptur av Tore Bjørn Skjølsvik og Tone Ek. Den fremstiller Cissi Klein. En liten pike som sitter på en benk i parken på Museumsplass, med en koffert på fanget. Føttene rekker ikke ned til bakken. Snart skal hun sendes avsted til Polen, der hun blir drept i Auschwitz 3. mars 1943. Dette verket har en sårhet som hviler ikke bare i motivfremstillingen, men i den nervøse modelleringen.

Det stedsrelaterte blikket
Forfatteren pretensjoner går ut over å være et persongalleri, og det er her den er som mest stimulerende og egger betrakteren til egne vurderinger. Til det trengs begreper å analysere kunsten gjennom. Svihus Borgersen er opptatt av at vi skal utviklet et «stedsrelatert» blikk. Et godt ord å ta med seg på byvandringen. Det får oss til å spørre hvorfor er en kunstverket plassert her og hvordan står det i forhold til omgivelsene. Min anbefaling er å se på kronologien som en måte å gi en oversiktlig organisering av materien, men ta utgangspunkt i byrommet.

Trondheim torv som stedssymbol
Selv begynner jeg på Torvet, byens profane midtpunkt. Jeg hopper frem i boken til året 1921 og stiller meg ved foten av Wilhelm Rasmussens monument fra 1921 over Olav Tryggvason. Boken gir en rekke nyttige faktaopplysninger, ispedd en dose stilhistorie blandet med forfatterens fokusering av Rasmussen som medlem av Nasjonal Samling. Det viktigste poenget for forfatteren og oss som besøker Trondheim, er hvordan skulpturen er et landemerke og fungerer som et stedssymbol. For å utdype dette poenget blar vi frem i guiden til året 2020. Der leser vi hva Svihus Borgersen har å fortelle om den nye utformingen av torvet, der Agraff Arkitekter og Edith Lundebrekke, har lagt et nytt dekke pepret av kulturhistoriske referanser. Referanser som kan knytte seg til valg av materialer og til geometriske mønstre steinsettingen danner. Etter å ha lest forfatterens informative og presise utdyping av tankene bak dette, forstår vi hvorfor utformingen fortjente Landskapsarkitekturprisen for 2020.

Omkring torvet ligger en rekke skulpturer fra ulike tidsavsnitt som blir til en fortelling om hvordan byen har endret seg i nyere tid etter som noen bygg har brent ned, andre har kommet til, og med dem nye funksjoner og brukere som også er blitt symbolisert gjennom nye kunstverk. Det er bare å gi sin tilslutning til Svihus Borgersens vurdering av Roar Wolds steinmosaikk fra 1970 – 71 på fasaden av DNB – bygget, som et av de flotteste offentlige kunstverker i Trondheim.

Ved hjelp av pennen kan vi kryssindeksere alt som kan knyttes til Torvet av kunst. Lest og sett under ett, oppdager vi at denne boken er som best, når vi legger opp vandringer i byen, som samler verk fra ulike perioder knyttet til ett sted. Da kan vi lage våre egne skulpturvandringer der forholdet mellom byrom og kunst blir et hovedpoeng.

Kunsten som instrument i byutvikling
Sentrum av Trondheim har gjennomgått radikale endringer de siste tretti årene, som alle har vært fulgt av kunstneriske programmer som er godt gjennomtenkte og ikke alltid like godt gjennomførte. Svihus Borgersen er som best når han viser oss omkring i byrommene utformet i de senere tiårene. Han har et tett forhold til samtidskunsten, der hans kritiske vurderingsevne kommer til sin rett. Hans gjennomgang av kunstprosjektene for byutvidelsen til kaia på Brattøra, er et lite essay der vi aner en lett ironi over hvordan kunst blir brukt som instrument for å sukre byutvikling. Dette er en skulpturguide som beriker vår forståelse av Trondheim, som må kunne karakteriseres som det mest gjennomtenkte, velregulerte, arkitektonisk og kunstnerisk harmoniske bysentrum i Norge. Men, desto større er savn at guiden springer over det monument som fremfor noe er egnet til å demonstrere sammenhengen mellom betydningen av å forstå kunstverket i forhold til sin plassering, Nidarosdomens skulpturer. Tross alt Norges største moderne skulpturprogram.