Hundre år og fortsatt ung?
Nina M. Schjønsby og Halvor Haugen (red.) med hjelp fra Kaja Breckan, Rhea Dall, Steffen Håndlykken og Miriam Wistreich: Kvisten på grenen, grenen på treet. Unge Kunstneres Samfund 1921-2021 (Forlaget Press 2021).
UKS 100 – års jubileumsbok er et bugnende overflødighetshorn, med et mylder av solide tekster og bilder. Redaksjonen omfatter to hovedredaktører og fire hjelpere. Tekstene er skrevet av elleve forfattere og illustrert av to tegnere.
BOK
Kvisten på grenen, grenen på treet. Unge Kunstneres Samfund 1921 – 2021
Forlaget Press, 2021
Nina M. Schjønsby og Halvor Haugen (red.) med hjelp fra Kaja Breckan, Rhea Dall, Steffen Håndlykken og Miriam Wistreich
Sprer seg over flere sjangre, men tyngden ligger heldigvis på fagartikler
Organisasjonens hundre år er delt i fem perioder av tjue år. Fagartikler som dekker de fem periodene er ryggraden i prosjektet. Det er solide tekster, som gir et viktig bidrag til å forstå den rollen UKS har spilt og spiller. Tekstene peker på blindsoner i den eksisterende kunsthistoriske litteraturen å arbeide videre med. Hovedtekstene er brutt opp av lettere innslag i forskjellige sjangre, fra personlige innspill til punktnedslag i enkelte kunstnerskap, utstillinger og publikasjoner knyttet til UKS virksomhet. Blikket som er rettet mot UKS har ikke ett overgripende analytisk perspektiv, men samlet sett fremstår tekstene som en livlig krønike over UKS liv. I dette ligger også at vi ikke kan forvente et kritisk perspektiv og at fortellingene ikke alltid er helt å stole på.
UKS’ vårfest på Hovedøya i 1975. Willibald Storn og Ander Kjær sitter til høyre i bildet. Ingeborg Breines med baby Julie på fanget i midten, sønn Michael med ryggen til og far Harald Oredam i hvit anorakk. Ukjent fotograf. UKS’ arkiv.
Hva slags organisasjon fremstår da UKS som?
De første tjue årene er behandlet av Øystein Sjåstad, min professorkollega ved IFIKK på UIO, så den artikkelen kan jeg ikke si noe om. Bortsett fra at den tar fatt i sentrale poenger som blir utdypet i de etterfølgende artiklene; UKS som selskapsklubb, UKS som interesseorganisasjon, fagpolitisk organ, UKS som næringspolitisk forum, varesentral og utstillingsarrangør. I tillegg peker Sjåstad på et tema som burde blitt et eget tema; UKS har fra tidlig av vært et viktig forum for å løfte frem kvinnelige kunstnere. Rhea Dalls punktnedslag om Anna-Eva Bergman, er en opptakt til en slik artikkel, men slett ikke tilstrekkelig, temaets betydning tatt i betraktning.
Bilder fra boksidene, fra lanseringen. Foto: Jan Khür.
Grundig og originalt
Frode Sandvik dekker årene 1940 – 60. Hans grundige artikkel, med en interessant gjennomgang av krigsårene, gir et godt bakteppe for en forståelse av de brytninger i kunstlivet som preget etterkrigstiden. Victoria Durnak har et originalt grep på gjennomgangen av den omskiftelige og viktige perioden 1960 – 80. Hun innleder med spørsmålet «Hvordan skal en kunstner være?» og besvarer spørsmålet i 22 korte avsnitt som alle innleder med «En kunstner skal være ...» Den siste teksten i rekken har overskriften; «En kunstner skal fortsatt være fattig.» Det er blitt en lettlest og poengtert tekst, som tar pulsen på en tid med store ambisjoner for at kunsten skulle spille en viktig samfunnsrolle, og at kunstnernes arbeid skulle belønnes også på jorden.
Peker på radikale endringer i kunstfeltet
De førti seneste årene blir dekket av fire artikler, som samlet sett peker på radikale endringer i kunstfeltet, som stiller store utfordringer til UKS som utstillingsarena. Marit Paasche viser hvordan utstillingsbildet blir forandret opp mot år 2000, som en følge av strukturelle endringer knyttet til nye finansieringsordninger både på individuelt nivå og for institusjonene, styrking av kunstakademiene utenfor Oslo, en svekket status knyttet til kunstobjektet og tradisjonelle teknikker. Til fordel for idebasert kunst og nye medier, internasjonalisering og ikke minst profesjonalisering av organisasjonen og fremveksten av kuratorrollen som sentral i formingen av programmer og enkeltutstillinger. Maria Horveis tekst tar for seg forsøket på å gi teoretiske tekster en bevisstgjørende rolle gjennom tidsskriftet UKS – forum for samtidskunst. Konsekvenser av endringene i kunstfeltet og vektlegging av teori, blir utdypet i Ana Maria Brescianis artikkel om UKS biennalen i 1998 og får fyldigere behandling i Sara R. Yazdanis artikkel om «Prosessenes tid», som avslutter boken.
Et mangfoldig utstillingsbilde
Et viktig poeng for å forstå UKS rolle de siste tiårene, er at organisasjonen har vært på flyttefot til forskjellige steder i Oslo. Når jeg ser igjennom denne delen av utstillingspresentasjonene, slår det meg at UKS i større grad har glidd inn i et mer og mer mangfoldig utstillingsbilde, der den enkelte institusjonens profil ikke har så stor betydning lenger, i forhold til om arrangementet oppleves som viktig for deltakerne selv og utstillingens målgruppe. Når UKS har profilert seg ut mot en bredere offentlighet i de senere år, er det gjennom tydelige talspersoner som har fremmet organisasjonens synspunkter i enkeltsaker.
Den store billedskatten
Ikke til forkleinelse for tekstforfatterne, men det mest interessante i boken er den store billedskatten. Fotografier fra fester, utstillinger, enkeltbilder av kunstverk, plakater, installasjoner og pressebilder, bærer publikasjonen. Den som holder boka sammen, er grafisk designer Ian Brown i designbyrået Feed. Brown har kuratert boken med en sikker hånd. Boken er blitt en lekker og forfriskende trykksak. Kanskje er papiret litt for tynt, men det bidrar til at boken styrer unna å fremstå som en coffetable bok. UKS skal ikke være for pen i tøyet. Det ville ikke kledd en organisasjon som proklamerer at den vil være ung, til tross for sine hundre år.
Boken kan bestilles fra Press: https://fpress.no/boker/kvisten-pa-grenen-grenen-pa-treet
