På randen av kulturell fallitt

Skremmende, ja. Forandrende?  
Selv for de som har fulgt med er det urovekkende å møte Lauvstads utallige eksempler på dårlige økonomiske prioriteringer i kulturpolitikken samlet. Boken gir oss glimt fra en presset bransje på tvers av scenekunst, film, museum og litteratur. Hun trekker blant annet frem diskusjonen om fordeling av midler mellom våre to ulike forfatterforeninger, mangelen på penger til oppussingen av Nationaltheatret og Kunstnernes Hus, samt trusselen om nedleggelsen av Oslo Nye. I tillegg diskuteres den private pengebruken i både offentlige og private kunstinstitusjoner, og større ideologiske spørsmål som identitetspolitikk, kulturinstitusjoners politiske kraft, og debatten om etablering av en nasjonal kulturkanon. Som en rød tråd gjennom boka går fortellingen om hvordan kulturens og kunstens kraft til stadighet underkommuniseres og undervurderes. 

På tvers av de ulike sakene florerer det med skrekkeksempler på hvordan polariserende debatt prioriterer enkeltsaker heller enn rammediskusjoner og nyanser. Slik fremheves det hvordan kunst blir en del av høyresidens «sløseri-narrativ», mens venstresiden, kunstinstitusjoner og fagfolk selv lettere diskuterer med hverandre enn med sine motstandere. Erik Rudeng skrev i Klassekampen at Kampen om kunsten «dokumenterer et frontalangrep på norsk kulturliv» og at «sett fra kulturdepartementet må boka (hvis den leses) nærmest fortone seg som skremmende». Det er ingen tvil om at Lauvstads materiale er skremmende, men spørsmålet er hvorvidt kulturbyråkrater som leser dette vil få noe mer gjennomslag for økte tildelinger i kulturbudsjettet i etterkant: Boka føles som en murstein som treffer kulturentusiasten i hodet, men er det en murstein vi kan plukke opp og hive inn i det nyliberalistiske maskineriet slik at det går i stå?  

Kunst som velferd i nyliberalismens tid 
I løpet av boka henviser Lauvstad til flere forskningsrapporter hvor det fremgår at «kunst- og kulturdeltakelse klart øker tilliten, toleransen og solidariteten mellom ulike sosioøkonomiske grupper», og at «å ta del i kulturaktiviteter er klart folkehelsefremmende». Hun legger frem hvordan dopamin frigjøres i hjernen når vi driver med kunst, og at det rett og slett er et fysiologisk behov. Det spørs om den forskningsbelagte argumentasjonen for at kunsten er viktig, vil kunne overbevise noen som ikke allerede er på kunstens side. Likevel gir den boka en bredde, og enda bedre er det når Lauvstad arbeider med å forstå kulturen som en del av offentligheten på et mer generelt nivå, ikke som en rekke kutt-hendelser. Her plasserer hun kunst og kultur innenfor Hannah Arendts tanker om det offentlige rommet som «et sted for frihet, perspektivmangfold og dialog», kobler Émile Durkheims tanker om hellighetens plass i samfunnet med kunstens potensielle meningsskaping, og funderer på om Hartmut Rosas tanke om «resonans som et slags klangrom for tanken» rett og slett kan betegne kunsten selv. Disse linjene kunne gjerne fått enda mer plass, da det også løfter boka fra det rapport-registeret som tidvis løper gjennom sidene. 

Slike linjer understreker også hvordan Lauvstad ikke ser på nedbyggingen av kulturens og kunstnernes (økonomiske) stilling isolert: For henne handler det om at vi står på terskelen til en demokratisk krise, hvor det ikke er rom for nyanser eller mangfold. Den mest treffende oppsummeringen finner jeg likevel i et sitat hun inkluderer av kunstner og professor i samtidskunst Ane Hjort Guttu. I en artikkel i Billedkunst om konflikten om fordelingen av pengene i biblioteksvederlaget mellom Den norske Forfatterforening og Forfatterforbundet påpeker hun hvordan konflikten er «mer enn en forfatterintern problematikk»: «Den er et symptom på et kulturpolitisk klima der nyliberalisme kan kamufleres som demokratisering, mangfold eller til og med klassekamp».  

Nyliberalisme, høyrebølge, teknoføydalisme – dette er noen av skurkene i fortellingen når Lauvstad legger frem kulturens svekkede stilling i samfunnet vårt i dag, og utbrettingen av disse kreftene løfter boka fra å kun være et slående øyeblikksbilde over kulturpolitikken i tiden før 2025. «Kunst er velferd, ikke en motsetning til den» skriver Lauvstad – men heller ikke velferden står sterkt i dagens politiske klima. Nå er det for mye forlangt å mene at Lauvstad skal komme med svaret på hvordan vi redder både kulturoffentligheten og velferdsstaten,og kanskje er bevisstgjøring og andre narrativ det beste startpunktet vi har å gå ut fra. Vel så mye som et forsvar for kunsten er denne boka et forsvar for en viss type offentlighet, hvor meningsmangfold og nyanser står sterkt. Samtidig kunne Lauvstad husket at kunst ikke er noen garanti for en slik offentlighet; også den kan brukes for å skape steile fronter og fremme enkelte saker. Men om vi får nok rom til meningsbrytning, resonans og en omverden vi føler gir mening, har vi kanskje flere alternativer.