Formidling av virkelighet med både venstre og høyre hjernehalvdel

Lars Elling, Fyrstene av Finntjern
Roman. Forlaget Oktober.
357 sider
Forsidebilde: Simen Baardsvik, Ringsaker, ca. 1915
Bokdesign: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg

Det blir sagt at for å lære å tegne må du lære å se. Ikke bare det du vet eller tror er der, det du allerede har kategorisert i kjente begreper, men det som faktisk er til stede. Hvor mange poetikker og skildringer av litteraturens og kunstens egenart starter ikke nettopp her, hos kunstneren som seende, som den som river det vante fra hverandre og viser oss hva det er som faktisk omgir oss? Det er også her Lars Elling oppholder seg i sin debutroman, i mellomrommet mellom det faktiske forelegget, og begrepene, historiene og tegningene som springer ut av dette.

Generasjoner av fremstilling og stillingskrig
Romanen følger flere generasjoner i Oslo i en «generasjonskonfliktbolig i dysfunksjonalistisk stil». På nåtidsplan er vi i 1985, og følger i hovedsak Fillip, som formidles flytende både i første- og tredjeperson. Slik får vi hele veien skifte mellom eksterne og interne skildringer, og denne dobbeltheten speiler romanens opptatthet av fortellingen og tegningens konstruksjoner. Hvordan nærmer man seg sannheten, i både ord og strek? For Fillip står kampen i den billedlige fremstillingen, som han hele tiden søker å nå fram til uten å gå omveien om språklige begrep: «Det er sånt et uendelig villnis av språklige hindringer på veien mellom inntrykket og det han vil uttrykke, at det må ende i grøfta. Er man dømt til å reise penn- og papirløst mellom det indre bildet og tegnearket?».

Mellom inntrykk og uttrykk befinner også Fillips bestefar seg. «Den Gamle», som Fillip kaller ham, bor i underetasjen i huset Fillip deler med sin far, sin mor og sin søster. Her er han «konstant døende», etter at et liv med steinstøv har påført ham silikose. Mellom hosteriene begynner han likevel å fortelle sin barndomshistorie til Fillip, som forsøker å samkjøre sine indre skisser med det bestefaren uttrykker.

Bestefarens historier foregår for det meste i «Nordmarken med tilstødende Trakter», dit «Den Gamle» og hans lillebror i unge år ble sendt av sin far, «Keiseren», for å lære seg å ta vare på seg selv i tiden rundt utbruddet av første verdenskrig. Denne delen av romanen er spekket med ungdommelig overmot, geskjeftige prosjekter for å tjene penger, og en glede over å mestre og forstå omgivelse. Gjennom hele barndomsskildringen går det også en nervøs sitring, for på nåtidsplan snakker ikke «Den Gamle» og broren lenger sammen, til tross for at de bor vegg i vegg. Hva skjedde egentlig for å transformere tospannet til disse isolerte enhetene, som nå kun har kontakt ved «Eplekrigen» deres koner fører ved å skyve de råtnende eplene på plenen fram og tilbake over tomtegrensa?

Sansning og kategorisering
Romanen til Lars Elling er innholdsmettet og bredt anlagt. Fortellingen har driv og viser stor kunnskap om kunst, natur og historiske forhold i skogsdrift. Men det som gjør boka særegen er hvordan de konkrete skildringene hele veien følges av et metaplan, hvor spørsmålet om hvordan vi tilegner oss kunnskap om omgivelsene våre aktiveres.

Den danskættede «Keiseren» er opptatt av definisjoner, av latinske artsnavn og regler: En skog er et område der «trærne må være minst tre meter høye og stå tett. Tettere enn femten meter fra hinanden. Det er regelen». Fillip, på sin side, forsøker å koble av den delen av hjernen som lar alt følge regler og mønstre: «Venstre hjernehalvdel jobber mye kjappere enn høyre. Den overstyrer og tvinger alt jeg ser, inn i kjente mønstre. Slik at jeg ikke tegner det jeg ser, men noe jeg har sett for lengst. Kanskje jeg sitter på min egen skulder og betrakter verden, og hvis verden ikke stemmer med arkivbildene mine, lar jeg arkivaren bestemme. I så fall har jeg ikke tegnet én sann tegning siden jeg var liten og så tingene for første gang».

Det er likevel en kjærlighet i begge måter å tilnærme seg verden på, uavhengig av hvilken hjernehalvdel som dominerer. Slik formidler Ellings bok en oppmerksomhet og varhet, både overfor menneskene, men ikke minst naturen – og forbindelsen mellom dem. Dette følger boka helt fra begynnelsen, hvor det første vi møter er skildringen av en døgnflue. Innlevelsen som blir den lille skapningen til del, setter livsløp og hierarkier i perspektiv. Samtidig lar den Elling demonstrere sitt talent for overganger, der vi beveger oss fra å sanse som en døgnflue til å være en fluefisker ved land som ønsker at ørreten skal forveksle den ekte døgnfluen med den kunstige på tuppen av snøret.

Slik dras linjene hos Elling, fra natur til kultur, fra en indre opplevelse til et ytre blikk, og hele veien med et ekstra nivå som undersøker om vi får med oss grepene, fremstillingen.  Som om boka ser på oss og oppfordrer oss til å virkelig legge merke til hva vi leser – og hvilke bilder og fortellinger omgivelsene våre inneholder.