Eventyr i storbyen

BOK
Matias Faldbakken
Stakkar
Roman
Forlaget Oktober
184 sider
Omslagsdesign: Dan Solbach

«En gang for ikke lenge siden kom et barn, stakkar, krypende ut fra skogen». Med denne eventyråpningen begynner Matias Faldbakkens nyeste roman Stakkar, og med dette er også premisset for romanen lagt: En skikkelse som fremstår like mye som dyr som menneske dukker opp i skogkanten, og blir hentet inn av Oskar, en ung gårdsgutt på et nærliggende bruk. At det er Oskar som får ansvaret for barnet er ifølge fortelleren «et lykketreff av mangelfullhet», da han er «akkurat stump og nevenyttig nok til å fungere som en god oppasser for ungen».

Etter hvert skal det vise seg at ungen er en jente, ja faktisk nærmere en dame, og vi følger utviklingen hennes fra umælende dyr til en aparte kvinne som fortryller bymenneskene ved å mangle «evnen til å finne de alminnelige talemåtene, det man sier i de og de situasjoner, da sa hun noe annet, noe rart, og noe virtuost». For veien går uavlatelig mot byen: Når ungen blomstrer til en kvinne, som «obs! I skjul snappet [...] etter Oskars kuk og tok den», blir det klart at de unge usømmelige ikke kan forbli på gården. Dermed må skreppa tas ned fra veggen og snuten vendes mot hovedstaden. Både i bygd og by blir romanen et bilde på hvor lite rom vi har for de som ikke passer inn: Selv om den merkverdige skikkelsen først får en plass på bruket, og deretter ser ut til å gjøre lykke i byens finere sirkler, fremstår ingen av posisjonene som holdbare. Aller verst er det likevel i byen, hvor hyllesten til skogkvinnen aller mest fremstår som et fordekt freakshow, en glede over å røskes ut av den vante tralten.

Forfriskende materialitet og aktivitet uten arbeid
Tidvis lurer jeg på om jeg er offer for den samme mekanismen i lesningen av Faldbakkens roman: Det som sjarmerer meg mest er det lekne og krasse språket som overrasker både i formuleringer og fokus. Vi har for eksempel ikke vært innenfor bygrensen lenge før fortelleren gyver løs på både arkitekturen og mentaliteten. Her er det en «opphopning av service og teknikk» og kolossale kontorbygg som «monumenter over ambisjonene, pengegriskheten og næringssorgene til alle menneskene». Arkitekturen utgjør en ramme rundt «et sted for nervesammenbrudd og usammenhengende oppførsel» hvor det råder en «svakvokst[...] akademisk ærgjerrighet» og en mengde «uproduktiv[...] aktivitet[...] som ikke var arbeid». Skildringene er underholdende og tidvis særs treffende, selv om det enkelte steder tipper over til det moraliserende. 

Det reddes likevel inn av fortellerens fantastiske og bastante formuleringer, samt at byen ikke kun utsettes for et kritisk blikk. Faldbakkens bakgrunn fra det visuelle kunstfeltet kommer til syne i en entusiastisk oppmerksomhet overfor byens taktilitet, og det er noe befriende i hvor mye plass som vies materialer og byggemetoder.

«[O]pphopning av tegl var enorm, de hadde aldri sett maken. [...] Sement var det òg. Hvor enn de snudde seg, var det glatt sement, grov sement, bar sement, malt sement. Sementen var blandet opp med sand og vann i en milliard liter og tømt utover i rammer og ned i forskalinger [...] og sto nå under navnet betong, oppreist, armert».

Det fremmedgjorte blikket lar byen balansere mellom det fortryllende og det frastøtende, de lange linjene og detaljene. Slik gir skildringen av den «mislykkede postmoderne dørstangen som fungerte som håndtak» på Tinghuset meg et blaff av glede bare ved å ha blitt beskrevet – om enn i negative ordelag.

Detaljer og overblikk, eventyr og naturvitenskap
Vekslingen mellom fryd og forakt, detaljer og det overordnede speiles også i fortellerstilen. Den veksler mellom det eventyraktige hvor fortelleren kommer med direkte tilsnakk til leseren og ikke klarer «å si eksakt når dette er, men man kunne si det var 1980», til presise, nesten naturvitenskapelige skildringer av byggematerialer og jernbaneskinner. 

Som den hyppige siteringen i denne anmeldelsen vitner om er jeg fascinert av Faldbakkens språk, selv om jeg ikke helt klarer å bestemme meg for om formuleringene er geniale, eller rett og slett så tullete at de fremstår som forfriskende. Vi får for eksempel beskjed om at «[d]et kom forskjellige dager», og at et måltid «smakte godt, men var også smakfullt». Det er slike krumspring og den vidtfavnende oppmerksomheten som bærer Stakkar frem, mer enn historien om utenforskap i bygd og by – og mer enn kritikken som tildeles både landsbyfolket og fiffen.