Hverdagslivets bestanddeler

Dropsfabrikken, Trondheim
Kari Steihaug
Potetbøtta og parfymen
Utstillingen står til 22. november 2022

Tittelen på Kari Steihaugs utstilling ved Dropsfabrikken, Potetbøtta og parfymen, er en presis beskrivelse av hva som møter publikum innenfor kunstgalleriets vegger. Ikke bare fordi det vitterlig er et parfymemotiv og en gjengivelse av noe som ligner en potetbøtte her, men mest av alt fordi tittelen avslører utstillingens hovedanliggende: skildringen av hverdagsliv. Steihaug har flere innganger til denne tematikken. For det første benytter hun seg av materialer som ofte forbindes med hjemmet og husarbeid, som for eksempel ull og strikking, eller hun gjenbruker materialer som tidligere har vært anvendt innenfor en husholdning. Utstillingen på Dropsfabrikken består i stor grad av vegghengte tekstiler med håndtuftede motiver i ulltråd. Det er motivene som, for det andre, virkelig plasserer oss innenfor husets fire vegger. Her finnes både parfymeflaske og plastbøtte samt andre figurative objekter som leker, møbler og potteplanter. Trådene som motivene er laget med er ofte nokså tykke, og de snirkler seg inn og ut av tekstilet de er festet i. Dette resulterer i større og mindre løkker, eller at hele tråd-enden skyter ut i lange tentakler som henger ned mot gulvet. Det er som om motivene stadig forsøker å bryte ut av den todimensjonale tekstilflaten de er en del av.

Bak fasaden
Den huslige hyggen kunne fort ha blitt i overkant søtladen, spesielt i verk som Trehesten (2021-22) hvor en hvit lekehest er avbildet på et pledd som kan minne om et babyteppe. Utstillingen som helhet snor seg likevel unna denne fallgruven, mye på grunn av valget med å la trådene renne nedover motivene slik at de blir ufullstendige og utflytende. Det skaper en drømmeaktig billedverden hvor man kan se for seg at hjemmet og dets konstellasjoner er i ferd med å rakne. Dette gjenspeiler en eksistensiell frykt mange bærer på. Et forfallsscenario kan også leses inn i verket Porselen i stabel (2018), hvor glass, kopper og fat er stablet sammen, tilsynelatende klar for oppvask. Rundt objektene er det som om omgivelsene oppløses da veggen bak har store hulrom og et virrvarr av tråder sprer seg utover i alle retninger. Betrakter man trådene som spor etter biller eller mark som har boret seg fram, blir dystopien komplett. Verksserietittelen Å rydde et hjem er treffende, både med tanke på å skrubbe bort alskens familiære griserier og det å for eksempel skulle rydde et dødsbo.

Husken og håndverket
Det er ikke bare kontrasten mellom det trygge, hverdagslige og en mer udefinerbar, eksistensiell trussel som preger denne utstillingen. Her er det også et spill mellom det som anses som høy- og lavkultur. Det er en forskjell på objektene vi omgir oss med, også i hjemmet. Sentralt i visningsrommet henger et stykke florlett, silkeaktig og rosa stoff fra taket. I enden av stoffet finner vi parfymeflasken: Her er det håndtuftet en sort, glitrende beholder med påskriften “Coco Chanel”.

Kari Steihaug: Parfymen fra serien Å rydde et hjem, 2021-22, håndtufting © Kari Steihaug / BONO 2022. Foto: Håkon Karlsen

Denne lille, flagrende luksusen skiller seg ut blant de større, grovere verkene med langt sobrere motiver. I verket Husken (2021), som er to og en halv meter bredt og nesten to meter høyt, har det til og med sneket seg inn en elg i solnedgang, et velbrukt motiv i vevnader og broderte bilder fra håndarbeidstradisjonen. I tillegg til å fungere som et spark oppover i kulturhierarkiet minner elgen oss på at tekstilarbeider, enten de var til pynt eller bruk, i stor grad ble laget på hjemmebane for ikke alt for mange år siden. Er denne arven i ferd med å forsvinne i masseproduksjonens tid, lik motivene hos Steihaug, eller ser vi tvert om en ny interesse for håndverket i dag – slik man kan få inntrykk av i kunstfeltet for øvrig?

Det at Potetbøtta og parfymen favner slike spørsmål løfter den opp fra hverdagens banaliteter, samtidig som utstillingen langt på vei lykkes i å formidle hverdagsliv på en betydningsfull måte. Steihaugs materialbevissthet gagner utstillingen, og de ulike stofflighetene er like viktig for helhetsinntrykket som den tematiske rammen. På Dropsfabrikken er noen av tekstilarbeidene hengt fra taket slik at de bruker rommet mer aktivt enn de vegghengte verkene. Om noe skulle jeg ønske at rommet kunne utnyttes mer, at trådene kunne flyte enda mer utover slik at jeg i større grad kunne vikles inn i kunstnerens billedverden.