Blanda drops

Årsutstillingen 2020
Nordnorsk Kunstmuseum, Tromsø
Står til 14.03.2021

Det er litt vrient å gripe an konseptet årsutstilling, hvor et hundretalls kunstnere søker om å få nettopp sine verk antatt. Det sier seg selv at uttrykk og materiale bør og vil bli variert. Selve juryeringsprosessen legger attpåtil opp til at utstillingen skal bestå av det ypperste som er laget av nyere arbeid innenfor kunsthåndverk i Norge – med et nasjonalt nedslagsfelt. I tillegg til dette, skal arbeidene gjerne fortelle noe om hvilke tematiske strømninger som ligger til grunn for det som blir laget av kunst akkurat nå. Det er mange forventninger å innfri samtidig. 

Kraftfull sanselighet

På den ene siden vil en slik utstilling fremstå rik og bugnende, og Norske Kunsthåndverkeres årsutstilling ved Nordnorsk Kunstmuseum i Tromsø innfrir både når det gjelder allsidighet og ekspressivitet. Det er lett å la seg fascinere av Elin Melbergs enorme teppe av skjør sateng og grov strikk, som henger høyt under taket og ender i en havfrue-lignende hale på gulvet. I samme rom står tre glasskulpturer av Karin Forslund, hvor verkenes opprinnelige sylinderform er sprengt åpen fra innsiden. I andre etasje møter jeg på Sarah Vajira Lindströms tre svarte plastbøtter med innhold som ser ut som skinnende tarmer og tørre, gamle slangeskinn. Alle verkene fremstår kraftfulle og tydelige i sitt formspråk samtidig som de bringer med seg et tilstrekkelig raust tolkningsrom. 

Utstillingen har stor spennvidde – også når det kommer til kvalitet. Der hvor noen verk utpeker seg som svært gode, fins også en mengde delvis interessante bidrag, og enkelte svake. Et eksempel på sistnevnte finner jeg i Jim Darbus skulptur. Den består av en menneskelig strekfigur som liksom reiser seg opp fra flaten den har vært en del av. Verksinformasjonen lyder rett og slett «Hvordan ville det sett ut om en tegning fikk liv og brettet seg opp av arket?». Her kan man sikkert hale frem noen resonnementer om formgivende prosesser, men verket fremstår likevel banalt og håpløst illustrativt. 

Miljøfokus

Selv om årsutstillingens konkurranseformat innebærer å gi avkall på en kuratorisk ramme, er det en tematikk som går igjen hos flere av kunstnerne, nemlig miljø- og klimaspørsmål. Dette fungerer best når problematikken blir knyttet til et bestemt sted eller en bestemt praksis; det er med på å forankre verkene i noe konkret og gjenkjennelig. Trond Anstens to sirkler laget av slakteavfall fra torsk, overbeviser i så måte. Det er rester fra isfiskesesongene 2019 og 2020, og utgjør ifølge katalogen «en tidslinje av visuelle fangstrapporter fra havisen nær Tromsø». Verket rommer referanser til (fiskeri)politikk, økologi, mat- og kystkultur. Philipp Spillmanns brosje, formet som en laksekotelett (se bildet øverst i anmeldelsen) og laget av maritimt søppel, spiller på noen av de samme strengene som hos Ansten og er vellykket i både form og tematisk innhold. Videre består Linda Jansson Lothes bidrag av blomster og soppvekster i porselen. Finnmarksjonsokblom og skjeggfrynsesopp er truede arter, og porselenet samt glasskuplene de er utstilt i gir en følelse av at dette er skjøre ting som kanskje allerede tilhører fortiden. 

Fra smått og pent til det groteske

Med 64 verk fra 46 kunstnere, kan det fort oppstå utfordringer knyttet til montering og samspill verkene imellom. Utstillingen fremstår stort sett dynamisk med kurante romløsninger. Noen objekter aktiverer utstillingsrommet bedre enn andre, for eksempel bøttene til Lindström, plassert liksom tilfeldig på gulvet, og Pia Antonsen Rognes’ monstrøse tekstilskulptur. Andre verk fremstår litt mer pyntelig oppstilt på rekke og rad, noe som kan virke passiviserende. 

Når målsettingen er å stille ut såpass mange forskjellige arbeider, vil det nødvendigvis innimellom gå på bekostning av helhet og romfølelse. Alt i alt har likevel Norske Kunsthåndverkeres årsutstilling 2020 lykkes i å samle et variert og interessant utvalg nye kunstverk, med enkelte tematiske og formmessige høydepunkt.

Eline Bjerkan