Hurra for «oss»?

BOK
Maria Horvei
Gratulerer med dagen
Roman
Gyldendal Norsk Forlag
184 sider
Omslagsdesign: Erland G. Banggren/Node Berlin

Gratulerer med dagen er kunsthistoriker og kritiker Maria Horveis debutroman, og følger feiringen av nasjonaldagen i en liten vestlandsbygd fra morgen til kveld. Perspektivet skifter mellom Birger, doktoranden i norsk økonomisk historie som har blitt kalt hjem til bygda for å holde tale for dagen; hans gamle lærer og leder for 17. mai-komiteen Bjørg; Bjørgs studerende datter Laila, som er hjemme for å nyte bygda i mai og melde fra om at hun skal bruke sommeren sin i en flyktningleir i Hellas; og nabobygdas kranglevorne dikterhøvding Arnold. Disse fire skal i løpet av romanen gi oss et innblikk i bygda, men også av Norge, i året 2015: Hvem er innenfor og hvem titter inn? Hva kan man si, hva må dekkes over? Og ikke minst: Hvordan koble sammen enkeltmenneskene og vårt lille land med den o så store verdenen der ute? 

Mennesket i nasjonen i verden
Ideen er god: Bygda henger sammen med nasjonen, nasjonen henger sammen med verden – og hele veien vil noen perspektiver virke naturlige, noen oppfattes som fremmede. Dette er også inngangen Birger velger til talen sin: Hva er en nasjon? Er ikke den norske nasjonalfølelsen egentlig et konstruert produkt? Diskusjonen er gjenkjennelig for alle som har måttet forholde seg til nasjonalromantikken, men også gjentakende i den norske offentligheten: Tenk bare på hvordan Siv Jensen i 2013 ikke evnet å si hva den norske kulturen egentlig var annet enn «definisjonen vi har av vår kulturarv som har utviklet seg gjennom mange generasjoner», mens Sylvi Listhaug i 2015 identifiserte Norge som et land hvor vi spiser «svin, drikker alkohol og viser ansiktet vårt».

Konkrete forsøk på å definere det nasjonale blir fort enten intetsigende eller banale – eksemplene på slike forsøk står nærmest i kø –, og det er tydelig at Horvei ønsker å gi problemkomplekset dybde. Utfordringen er bare at romanen, på tross av sine mange perspektiver, oppleves som noe flat og selvsagt. Tidlig i romanen får vi vite at handlingen foregår «denne fine vårdagen i 2015», og slik denne presiseringen føles noe unødvendig er romanen preget av en overdreven trang til å vise hele bildet. Dette overlater lite rom til leseren.

I tillegg til kapitlene som navngis etter karakteren vi følger rommer boka et kapittel titulert «Folketog», hvor Horvei i Virginia Woolf-stil lar perspektivet løsne og dras gjennom ulike observasjonspunkter i barnetoget – fra moren til ungen som slår hull på strømpebuksa til den desillusjonerte eksmilitære med minner fra Afghanistan. Dette kunne vært et luftehull som ga rom for videre utforskning, men virker heller noe påtatt, som om Horvei skal poengtere at hun ser alle perspektiver. 

Tidsåndens skygge
Horveis romanpersoner gjør flere gode observasjoner, og portrettene virker troverdige, om enn noe karikerte. Likevel er det lite som overrasker eller gir driv. Komiteleder Bjørg reflekterer over hvordan feiringen ser ut som et statistsett i en film: «Berre at det ikkje fanst noka eigentleg handling, det som skjedde i bakgrunnen, var alt som eigentleg var». Slik blir også de enkeltstående karakterene stående som bakgrunn for romanens prosjekt om å vise den norske tidsånden. Her blir både bygda med sine satte normer og hovedstadens skråsikkerhet, de inngrodde gamlingene som ikke vil gi slipp på gamle idealer og unge som tror de har forstått alt undersøkt med et skeivt blikk. Dette blikket gir likevel ikke noen ny innsikt annet enn et adekvat bilde av bygda og byen anno 2015.

Det er synd at de lange linjene skygger for enkeltkarakterene og -situasjonene, for det er nettopp i skildringen av disse at Horveis prosa glimter til. Laila som synes at å «få eigne barn var ei vill sløsing med omsorg» har for eksempel en kantete mykhet der hun observerer et grep som strammes om barnevognhåndtaket etter at hun har fortalt om sin forestående reise til flyktningeleiren, og synes det hele er «heit, heilt forferdeleg». I disse små scenene lever og synliggjøres nettopp tråden mellom enkeltmenneske, nasjon, og verden, uten at vi hadde trengt en stramt definert ramme å forstå det hele innenfor.