Stjerner i sikte

Hendrik Folkerts introduserer symposiet mellom to monumentale verk i Astrup Fearnley Museets samlingsutstilling. F.v.: Anselm Kiefer High Priestess/Zweistromland (1985–91) og Sigmar Polke, Apparizione (1-3) (1992). Foto: Astrup Fearnley Museet.

Mellom Anselm Kiefers forstørrede blybokhylle og Sigmar Polkes enorme abstrakte malerier på Astrup Fearnley Museet, ble det i helgen satt opp en scene for et to-dagers symposium i anledning Skeivt kulturår: Lilia Prado is a Superstar: What is queer history, readymade? Hva ligger bak denne kryptiske tittelen?

Fredag og lørdag samlet det seg en gruppe norske og internasjonale kunstnere, kuratorer, skribenter og akademikere på Astrup Fearnley Museet til en samtale om skeiv kultur. Symposiet Lilia Prado is a Superstar: What is queer history, readymade? ble organisert av Solveig Øvstebø (direktør Astrup Fearnley Museet) og Hendrik Folkerts (kurator for internasjonal samtidskunst, Moderna Museet i Stockholm) som et bidrag til Skeivt kulturår 2022 - som markerer 50 år siden sex mellom menn ble avkriminalisert i Norge.

– Å markere noe slikt i et helt år er viktig og det har klart gode intensjoner, men det reiser også spørsmålet: hva med årene som har vært og årene som kommer? Derfor ønsket jeg å fokusere på dette større tidsrommet. Jeg følte det ville vært mer aktuelt for oss som institusjon å skape en plattform for dialog, som forhåpentligvis er med på å utvide rommet, i stedet for bare å markere rammene rundt det, sier Øvstebø til Kunstavisen.

Hun tilføyer at det aldri var et ønske om å lage et symposium som skulle komme med en slags løsning eller konklusjon. 

– Det handler om å åpne opp samtalen og legge til rette for kreativ tenkning rundt disse spørsmålene, fortsetter hun.

Internasjonalt kunstnerpanel. F.v.: Christian Bendayán, Sam Hultin, D Harding og Timimie Märak. Ledet av kurator ved Moderna Museet i Stockholm og arrangør for symposiet, Hendrik Folkerts. Foto: Astrup Fearnley Museet.

En intens lørdag ble sparket i gang av kunsthistoriker og kritiker Mathias Danbolt, som gjennom personlige erindringer kastet et kritisk blikk på året som har gått. I motsetning til de monumentale kunstverkene som rammet inn scenen, argumenterte Danbolt her imot monumentet med foredraget Against Queer Monumentalism: Diary from a Queer Cultural Year.  

Et viktig poeng var hvordan den plutselige stillheten rundt 25. juni-skytingen viser til et behov og en mer komplisert samtale om skeiv kamp, på de skeives premisser. På skjermen viste han en tom side fra dagboken. 

– Denne tomme siden var et av de mest avgjørende øyeblikkene i symposiet, fordi den sier noe om virkeligheten bak den såkalte «feiringen» av Skeivt kulturår. For meg var det også en potent metafor for behovet for å skrive disse historiene på en kompleks og stadig utviklende måte, sier Folkerts. 

Flere av innleggene syntes å bære preg av det ikke-monumentale. Til tross for fokuset på stjerner og ikoner, handlet ikke arrangementet om å finne en glossy fremstilling av noe helhetlig og fullstendig, men heller å finne frem til tomrommene, det uskrevne. Arnisa Zeqo, en kurator og skribent med base i Amsterdam, fremføre et foredrag med utgangspunkt i symposiets tematikk: den meksikansk-nederlandske kunstneren Ulises Carrión (1941–89) og hans bruk av den falmede filmstjernen Lilia Prado (1928–2006) som en readymade, et funnet objekt. Med tittelen Never Knowing Ulises or What it means to be a star? ble fiksjon og fakta blandet, med inspirasjon fra Carrións kunstnerskap.  

Den amerikanske akademikeren og forfatteren Elizabeth Freeman viste i sin tur Todd Haynes’ biografiske film om sangeren Karen Carpenter som døde av anoreksi – riktignok i tre deler, brutt opp av bemerkninger for å unngå problemer med copyright. I filmen, som igjen blander virkelighet og fantasi, spilles karakterene av Barbie- og Ken-dukker. For Freeman representerer Barbie den ultimate readymade: et glatt (smooth) ikon som, uansett hvor hard markedsføring den påføres, alltid uansett forblir en Barbie. Ikke minst er det et ypperlig objekt å projisere sine egne begjær og, i dette tilfelle, kroppsidealer på.  

Lilia Prado. Foto: Ukjent
Lilia Prado (1928–2006). Foto: Ukjent

For Folkerts er slike tilnærminger til superstjerner eller ikoner som noe å projisere begjær og spekulasjoner på, helt karakteristisk for skeiv historiografi. Med dette symposiet stilles i tillegg spørsmålet om ikke selve skeiv historie kan forstås som en readymade.  

– Måten skeiv historie har blitt fremstilt i år kan også føles som en readymade, som en ukomplisert ting. Symposiets tittel er en referanse til dette, men også til måten superstjerner eller ikoner også blir readymades. Som vi har hørt i dag, enten det er Lilia Prado, Barbie eller Karen Carpenter, blir ikonene som lerreter å projisere visse historier på. De har dermed også et potensial til å åpne disse historiene opp igjen. 

 

Medvirkende: 

Christian Bendayán, Mathias Danbolt, Hendrik Folkerts, Elizabeth Freeman, D Harding, Sam Hultin, KILOBASE BUCHAREST (Dragos Olea & Sandra Demetrescu), Timimie Märak, Abdellah Taïa og Arnisa Zeqo. 

Stikkord