Samlende for skeive i by og bygd

Bokomslag, Pitch forlag, 2022. Design: Den Luca. Nelly Nylon. Foto: Fin Serck-Hanssen

Boken Skeive ikoner kan gjøre det lettere å være homofil.

BOK
Skeive ikoner

Pitch forlag, 2022
Forfattere: Caroline Ugelstad Elnæs og Bjørn Hatterud
Design: Den Luca

Omslagsfoto: Fin Serck-Hanssen

Skeive ikoner er en samling med intervjuer av skeive folk i forskjellige størrelser og utgaver. De er alle voksne, riktignok (over 50), og flere av dem er velkjente fjes fra offentligheten. Gjennom intervjuene presenteres vi for ulike livsløp og ulike utfordringer, men det som forener alle er at de ikke har villet, eller kunnet, gjøre noe annet enn å følge sin egen lyst, sin egen identitet.

Og det er her det ikoniske oppstår: de blir forbilder for andre som er i samme situasjon. Deres historier blir forløp som kan lette på trykket, og kanskje peke ut konkrete veier videre, for skeive sjeler som lurer på hva de skal foreta seg.

Kim Friele. Foto: Fin Serck-Hanssen

Brudd og forbilder
Det forbilledlige ligger ofte i hvilken form bruddet mot andres undertrykkelse, begrensende forventninger eller stereotypiske holdninger som det berettes om i de ulike samtalene. Alle de intervjuede har støtt på sanksjoner og vansker underveis, men på ulikt vis har de alle holdt på sitt. Slikt inspirer, for med en bred vifte av folk som har fulgt hjertet og ikke bukket under for press og sanksjoner, er det kanskje lettere for en leser med tilsvarende utfordringer å følge etter og holde fast ved egen identitet selv. Presedens, som det heter på juss-språket. Åpningsintervjuet er spesielt talende i så måte: Siri Sunde ville ikke, kunne ikke, la være å inngå partnerskap med kjæresten, selv om hun var prest, og endret dermed hva som var lov å gjøre for prester. De mest interessante er nok likevel samtalene med Gerd Brantenberg og Kim Friele, som begge var sentrale i kampen for skeives rettigheter og avkriminaliseringen av homofile.

Esben Esther Pirelli Benestad er også i en klasse for seg, siden hen har et så rikt språk for det skeive. «Idag ser hen på seg selv som en som kom til verden med transtalent, et av mange begreper hen hyppig bruker om seg selv og sine medtranspersoner. Kjønnstalent, transbegavet, kjønnsbegeistret – som en motvekt til sykeliggjøringen av transfolk.»

Esben Esther Pirelli Benestad. Foto: Fin Serck-Hanssen

Mangfoldets verdi
Noe av det jeg liker best med boka er da også mangfoldet: de som snakker vider konstant ut kategorien «skeiv» og forestillinger om hvordan «den skeive» er eller skal være. Vi mennesker har jo en lei trang til å idealisere eller formulere stereotypier av mennesker, og denne boka er, slik sett, en god medisin mot forenklende tankebaner.

Sven Johannessønn Henriksen befant seg for eksempel i en litt annen kamp enn rettighetsaktivistene, siden han måtte kutte kontakten med både familie og venner dersom han skulle leve videre som homo. Men for Henriksen, som etter hvert gjorde suksess som scenekunstner og som, blant annet, fortolker av Tom Waits på norsk, var det nettopp forbildene som gjorde det mulig å holde fast på egen identitet. Stein Winge var sentral her, siden han oppmuntret ham til å jobbe videre med teater – stedet der han fikk anerkjennelse uten å bli fordømt.

Sven Johannessønn Henriksen. Foto: Fin Serck-Hanssen

Naken og myndig
Et annet stort pluss med boka er de fabelaktige fotografiene av Fin Serck-Hanssen. Hans evne til å fange et ansikt akkurat i skjæringspunktet mellom sårbarhet og myndighet, er imponerende. Slik sett er de mest vellykkede bildene portrettene der ansiktet står i fokus og ikke fotografiene der intervjuobjektet er iscenesatt på teatralt, med rekvisitter. Slik som eksempelvis bildene av Kjell Nordström, av mange kjent som Baron von Bulldog. Den barokke dramatiseringen av multikunstneren blant nakne herrer i maske er morsom, men ansiktet kommer i bakgrunnen, og det er nettopp ansiktsgjengivelsen som er Serck-Hanssens sterkeste kort her.

Gerd Brantenberg. Foto: Fin Serck-Hanssen

En liten innvending til slutt: det er noen steder uklart hvem som egentlig snakker, det vil si; om det er forfatterne eller intervjuobjektet som har ordet. Disse glidende overgangene er kanskje intendert, men jeg ser i tilfelle ikke helt hensikten med det. Boka kunne gjerne også vært utstyrt med et essay som skisserte den historiske epoken disse menneskene er en del av; det er flere saker og ting som går igjen og et tydeligere definert bakteppe ville vært klargjørende for intervjuene.

Men: dette er en nydelig bok som – og dette er det viktigste – kan gjøre det lettere å være homo i by og bygd.

Kunstavisen gjør oppmerksom på at Bjørn Hatterud, en av bokas forfattere, skriver for Billedkunst, hvor Kjetil Røed er redaktør.

Stikkord