Brede og erfaringsnære perspektiver på kunst og fellesskap

Kunstskapte fellesskap
Red.: Melanie Fieldseth, Hanne Hammer Stien, Jorunn Veiteberg
Fagbokforlaget, 2022

God forankring
Boka innledes eksemplarisk gjennom Aksel Tjoras grundige utforskning av hva «fellesskap» er (han har også skrevet Hva er fellesskap, Universitetsforlaget 2020). Artikkelen utgjør en solid begrepsavklarende og metodisk presiserende plattform for de andre tekstene i boka, som også direkte eller indirekte bruker Tjoras avklaringsfundament videre.

Et begrep som «interaksjonsritualkjeder», for eksempel, er en interessant optikk for mye av det som diskuteres: det henviser til sterke følelsesmessige bånd som knytter deltagere sammen, og som nettopp gjennom styrken i båndet sprer seg videre i større sosiale sirkler. Begrepet setter også fingeren på det jeg betrakter som en av utgivelsens store kvaliteter, nemlig at den gjennomgående ser på hva slags fellesskap kunsten er med på å skape ­– også utenfor kunsten og kunstpublikummet. På dette punktet skiller boka seg distinkt fra tidligere tiders utopisk orienterte fellesskapsforestillinger som sjelden har beveget seg utenfor kunstrommet.

Nyttige begreper
Det er ofte slike begreper og delperspektiver jeg finner mest stimulerende med utgivelsen. Ditte Vilstrup Holms gjennomgang av kunstprosjektene i København i Polyfoni og latente fællesskaber i Sydhavnen, for eksempel, er på sitt sterkeste når tankene rundt «skrøpelig håp» diskuteres. Begrepet, som hun har hentet fra teoretikeren Anna Lowenhaupt Tsing, understreker kraften i det midlertidige og uventede: det er samarbeidet og forbindelseslinjene på tvers av de kategoriene man kanskje i utgangspunktet la mest vekt på at det største potensialet for noe felles finnes.

I bokas kanskje bredest orienterte artikkel – Mellom fellesskapt kunst og kunstskapte fellesskap: En sosiologisk analyse av kunstneres erfaringer fra LevArt og Park.prosjektet – kommer forfatterne frem til lignende erfaringer gjennom (blant annet) begrepet om passiare soner: poenget er at man skal åpne seg for kunstens utside, for publikum, og senke den kunstfaglige innrammingen av deltagelsesorienterte kunstprosjekter. For å skape offentlighet kreves det «økt beskjedenhet og at man er mindre pretensiøs og mer konkret og realistisk i løftet om å skape offentlighet,» som forfatterne Madeleine Varang, Valentina Mart'ednez Mariscal, Tor Anders Bye, Katrine Larsson, Gaute Skrove, Anne-Gro Erikstad og Aksel Tjora skriver.

Samisk vrede
De mest interessante tekstene er de som omhandler på hvilke måter de skapte fellesskap blir problematisk – eller krever en helt annen måte å tenke på enn det den gjengse akademiske artikkelens teoretisering kan romme. Eller sagt på en annen måte: de som påpeker det sosialt skapte som noe uforløst og motsetningsfylt. En av bokas mest stimulerende tekster i så måte er Øvelser i sameksistens: Kunstneriske fellesskaps(for)handlinger på kulturfestivaler i Sápmi, forfattet av kunsthistoriker Mathias Danbolt, antropolog Britt Kramvig, pedagog Hannaellen Guttorm og leder for kulturavdelingen i Samerådet, Christina Hætta.

Her er det ikke så mye kunstens evne til å skape fellesskap som er poenget, men snarere hvordan ubalansen mellom samisk kunst og sør–norske kunstperspektiver har skapt ubalanse i både hva som er kunst og hva som er fellesskap. Høydepunktet, i så måte, er Carola Grahns kunstprosjekt Samisk vrede, hvis visuelle profil så og si koloniserte hele Kulturrådets årskonferanse i 2017. Kunstprosjektet hvor det samiske perspektivet tas inn i den majoritetsfolkelige varmen, når sitt høyst konkrete og både tankevekkende og morsomme kjerne i en totebag deltagerne fikk utdelt. I bunnen kunne man finne en pilleeske som motvirket nettopp den «samiske vreden»: både innlemmingen i det etablerte sør, andregjøringen av den samiske kulturen, og tanken om at opprør og fornorsking er en slags sykdomstilstand som kan kureres, vris inn i dette lille objektet. Her skapes det et spenningsfylt og problematisk fellesskap, fjernet fra kunstsystemets luftige utopier: vante kategorier settes i bevegelse gjennom det forfatterne kaller «urfolksgjøring».

Det analytiske perspektivet i teksten strammes til gjennom lesninger av en rekke samiske festivaler og kunstprosjekter hvor nettopp spenningen mellom majoritetssamfunnets blikk på urfolk og egne beretninger om kunst settes i bevegelse. Slike «postkoloniale øyeblikk», som forfatterne kaller det, aktualiserer «personlige og politiske fortellinger om effektene av usynliggjøring, assimilasjon og både psykiske og fysiske overgrep ble delt og bearbeidet i et samisk (fri)rom på avstand fra storsamfunnets forklaringsmodeller» (s. 295).

Alt i alt er dette en svært god introduksjon og oversikt over hvordan fellesskap kan skapes gjennom kunsten. Om jeg skulle komme med en kritisk kommentar helt til slutt er det riktignok et fåtall av tekstene som er lettleste og terminologien – og mengden av referanser – vitner om at denne boka primært henvender seg til forskere eller de spesielt interesserte. Akkurat her er riktignok Peter Berliners tekst Portrætter, fotografi og fællesskab i en grønlandsk kontekst i særklasse. Teksten tar for seg hvordan utstillinger av fotografier av innbyggerne i en Grønlandsk landsby – der innbyggerne også selv utgjør publikum – kan bidra til å harmonisere konflikter av både historisk og samtidig art. Dette er forbilledlig tydelig, enkelt og poetisk skrevet. Nå er det neppe poetisk språk og bred leserkrets som er denne publikasjonens mål – det er lite som tyder på det hverken i form eller innhold (eller forfatternes innledende betenkninger) – men Berliners tekst vekker likevel et håp i meg om at en lignende utgivelse en gang i fremtiden skal kunne rettes mot og nå flere.